Med fare for å spore av nå blir det to blogginnlegg i dag. Jeg har en del småtanker som må kanaliseres.
Kjemilærere ser ut til å være en rase som gjerne er litt einstøinger på en videregående skole. Det er på ingen måte det eneste faget som “lider” under dette, men på studiespesialiserende er det ofte flere lærere om samme fag – i alle fall på de litt større skolene.
I alle fall for mitt vedkommende resulterer dette i at jeg er litt alene om det arbeidet jeg skal gjøre. Veldig rart – egentlig er jeg typen som liker å gjøre ting for meg selv, gruppearbeid var en forhatt arbeidsform både på skolen og senere i studiene. Jeg tror det har sammenheng med at jeg har/hadde litt problemer med å formulere alt det som er oppi hodet mitt på en slik måte at andre fatter hva jeg tenker på. Eller noe sånt. I tillegg har jeg vært en streber, og ikke stolt helt godt nok på at andre kan gjøre en like god jobb. Kanskje er jeg ikke den enkleste å samarbeide med heller – kontrollfriker er vel sjelden det. Likevel ser jeg nå et stort behov for å samarbeide om jobben jeg gjør som lærer. Ikke fordi jeg vil ha mindre å gjøre, men fordi jeg trenger å diskutere det jeg gjør. Diskutere prøver og oppgaver, tolking av læreplan, tema i pensum, formuleringer, eksempler, øvelser, i det hele tatt.
Dette ble veldig tydelig da vi skulle bruke planleggingsdagen i går til å konkretisere læreplan og utarbeide vurderingskriterier – det blir neste blogginnlegg.

Det som da forbauser meg er at jeg vet jeg ikke er alene om denne situasjonen. Men hvor er alle de andre? Er det bare meg som vil samarbeide, dele og bidra til en lettere og bedre jobb? Ingen andre kjemilærere i hele Norges land som skriver blogg, bidrar i debatter, viser seg på nettet? Jeg nekter å tro det, jeg velger å tro at jeg bare ikke har funnet dem enda.

Den andre ensomheten min er mitt valg av fagforening – og de diskusjoner som oppstår grunnet det. Jeg er veldig enig med meg selv. Jeg er veldig sikker på at Utdanningsforbundet er feil sted. Jeg tenker annerledes og har andre meninger enn mange som er organisert der. I går begynte vi igjen debatten om deling, der UFs talsmann hos oss poengterte at man ikke burde legge noe ut på NDLA, og generelt formidlet svært negativ holdning til bruk av ressursene der. Jeg sa fra hva jeg mente – at hvis ikke jeg bidrar kan jeg ikke forvente at andre gjør det, og jeg kan ikke se en eneste bakside med det. Opphavsrett er helt irrelevant i mine øyne, jeg kommer til å velge å dele det jeg allerede har gjort og ville ha gjort uansett, og håper at andre vil gjøre det samme. På denne måten vil alle få et større utvalg av øvelser, oppgaver, prøver, eksempler, presentasjoner, hvadetnåskalvære. Jeg ser bare et mulig resultat av slik deling: bedre undervisning, større valgmuligheter og faglig og pedagogisk utvikling av hver enkelt lærer. Hvis noen skal legge seg opp i opphavsrett så må det være fylkeskommunene, som betaler oss for den jobben vi gjør. I en privat bedrift ville dette neppe vært en problemstilling slik utdanningsforbundet vinkler det, for der er det arbeidsgiver som eier det arbeidstaker produserer i sin arbeidstid, ikke arbeidstakeren. Man kan si seg uenig og mene at det er en viktig forskjell i at private bedrifter skal tjene penger på det de ansatte produserer, men slik jeg ser det så produserer vi materiale som driver den geskjeft (snodig ord – heter det virkelig det?) fylkeskommunen ønsker: undervisning og utvikling av elever. De tjener ikke penger som sådan, men de utvikler fremtidens arbeidstakere! De eneste jeg kan se for meg har “rett” til å være negativ til NDLAs delingsarena (lag 2) må være de som i dag er lærebokforfattere og får betalt for sin fremstilling/tolkning av læreplanen. Min “betaling” for å bidra på en delingsarena vil være tilgang på ressurser laget av andre like utdannede hjerner, og en større mulighet for variasjon i min undervisning. Dessuten en kvalitetssikring i og med at man får mer å sammenligne med! Mye av det som har kommet inn fra politisk hold med kunnskapsløftet og endring av forskriftene går i retning av en kvalitetssikring av skolen, slik utviklingen også er i andre deler av arbeidsliv/næringsliv. Vi som lærere skal gjøre den samme jobben vi alltid har gjort, men det skal på et vis dokumenteres at den blir gjort. Jeg kan ikke forstå annet enn at digitale verktøy i det store og hele må gjøre en slik dokumentasjonsjobb enklere.

OK, nå babler jeg. På tide å avslutte – jeg har mer på hjertet i neste episode ;-)