Jeg har i tidligere innlegg, på twitter og i RL samtaler (jada, jeg har dem også selv om jeg er litt av en datageek) nevnt at den absolutt verste delen av jobben min som lærer er å sette standpunktkarakterer. Terminkarakterer er ille nok, men standpunkt? Jeg hater det. Jeg føler meg som en bøddel.

Det er i grunnen litt merkelig, dette. For jeg har ingen problemer med å vurdere prøver, muntlige presentasjoner, rapporter, høringer osv. Jeg har en veldig klar og god magefølelse som forteller meg hvilket nivå en elev ligger på. Jeg bruker læreplanen aktivt, og vet akkurat hva jeg tester eleven i og hva jeg forventer til de forskjellige nivåene. Det meste av dette har jeg klart å formulere skriftlig i vurderingskriterier, og forhåpentligvis har jeg klart å formidle det videre til elevene. Jeg har i alle fall forsøkt…

I år har dette problemet med å sette den endelige “dommen”, standpunktkarakteren, vært verre enn noensinne (noensinne er her hele 2 år… snakk om perspektiv ;-) ). Jeg trodde dette skulle bli lettere med tiden, men det ser ikke ut til å bli det. Og i diskusjoner med gode, erfarne kolleger, innser jeg at det neppe kommer til å bli lett noen gang. I år har jeg tenkt hardt og lenge på hver enkelt elev. Sett for meg vedkommende i timer, under øvelser, lest over vurderinger (takk og pris at jeg skriver kommentarer noe annet sted enn på elevens besvarelser, for de har jo eleven fått tilbake, siden prøvene er på papir!), og sett på karakterene jeg satte. I denne lange prosessen har jeg blitt bevisst på hvor mye jeg faktisk tenker, og hvor mange faktorer utenfra som påvirker den avgjørelsen jeg tar:

  1. Forskrifter med brev og kommentarer og hele pakka
  2. Debatter om vurdering på nett
  3. Kollegers meninger (ikke om eleven, men om karaktersetting osv)
  4. Elevens prestasjoner (selve karakterene i løpet av året)
  5. Elevens faglige uttalelser og spørsmål i timer (ikke dokumentert)
  6. Magefølelsen (den uforklarlige formeningen om hva eleven er god for)
  7. Hva jeg gir andre elever med omtrent samme prøveresultater i løpet av året

Det er sikkert mer også, men ikke som jeg kan komme på nå. Det jeg føler er et stort problem er at jeg fremdeles er så samvittighetsfull at jeg forsøker å gjøre alle til lags. Jeg prøver å oppfylle en vurderingsforskrift som motsier seg selv, jeg prøver å trekke ut essensen av en lang, fyldig og utrolig interessant debatt mellom nye og erfarne lærere, jeg hører på mine kolleger som ofte gir meg mer detaljer og forklaringer enn debatten på nett. Til slutt ser jeg jo at enkelteleven bare blir en liten bit av det som for meg føles som en kjempejobb. Og jeg lurer fælt på hvordan gymlærere med 200 elever klarer dette. Jeg hadde ikke hatt nubbesjans!

Akkurat punktet med vurderingsforskriften vil jeg se litt mer på. For her er det kanskje jeg har det største problemet. Hvordan skal jeg sette en standpunktkarakter som ikke er et gjennomsnitt av karakterer gjennom året, som ikke er basert på en enkelt prøve, som vurderer elevens kompetanse på det tidspunkt karakteren settes? Hvordan er det egentlig meningen vi skal komme frem til sluttkarakteren? Jeg innser at det ikke finnes en universaloppskrift, for vurderingsformen må nødvendigvis variere fra fag til fag. Det jeg også har innsett er at når jeg i år har hatt store problemer med å komme frem til en god og riktig standpunktkarakter for enkelte elever, skyldes det at de vurderingsformene jeg har brukt ikke er gode nok eller dekkende nok. Og det slår meg: det står faktisk ikke noe sted at jeg må bruke skriftlige prøver. Det finnes ingen regler for at man skal ha et gitt antall 2-timersprøver for å ha et godt nok vurderingsgrunnlag. Det står heller ikke at man trenger heldagsprøver (selv om dette er svært nyttig og egentlig nødvendig for at elevene skal trenes til en skriftlig eksamenssituasjon). Det står ingenting om testing skal foregå med eller uten noen eller alle hjelpemidler. Det er faktisk helt og holdent opp til meg som faglærer. Og kanskje det er det som gjør denne prosessen så skummel: jeg alene har “all makt”. Vurderingsforskriften er så generell at den på ingen måte sikrer en lik og rettferdig vurdering av elever på tvers av fag, lærere, skoler og landsdeler. Eleven er prisgitt sin faglærers metoder. Om det er bra eller ikke, tar jeg ikke standpunkt til. Jeg bare registrerer at det er slik. Og det skremmer meg litt. Det pålegger meg et enormt ansvar, som jeg tar veldig alvorlig.

Dette er en prosess jeg tror elevene har lite innsikt i. Jeg tviler litt på om de er klar over hvor mye vi grubler og jobber gjennom året og særlig de siste månedene for å gi dem alle mulige sjanser og la tvilen komme hver enkelt til gode. Karaktersettingen er verken loddtrekning eller terningkast, det er veiing av veldig mange faktorer mot hverandre før vi lander på det vi mener er en riktig og rettferdig konklusjon.

Årets ekstra kvaler skyldes “vippe-elever”. Særlig en, som jeg VET kan mer enn det som står på listen av karakterer vedkommende har fått i år. Jeg valgte å følge det dokumenterte, og gå ned i forhold til magefølelsen min. Eleven har i etterkant bedt om begrunnelse, og fått det. Men jeg har likevel dårlig samvittighet. For meg som lærer er det ikke denne enkeltkarakteren som er viktig – jeg ser et mye større, og annerledes, bilde enn eleven gjør. Det som er viktig er at jeg innser at det dokumenterbare vurderingsgrunnlaget ikke er godt nok. Jeg fanger ikke opp den kunnskapen jeg ser ligger der. Og DER må jeg gjøre endringer. Kanskje er det min uerfarenhet (som jeg ikke kan klamre meg til stort lenger) som gjør at jeg ikke har dokumentert det magefølelsen min tilsier. Kanskje er dette elementært for andre. Men det er det ikke for meg, og jeg MÅ finne en måte å gjøre dette på. Grunnen til at jeg insisterer på dokumenterbarheten er faren for at andre elever kan mistenke innflytelse av en “trynefaktor”. Selv om JEG ser forskjellen, gjør ikke nødvendigvis elevene det. Trynefaktor er noe som kommer fra et inntrykk av eleven som person, og har ikke noe med faglig kunnskap å gjøre. De karakterene jeg setter er basert utelukkende på dokumentert faglig kunnskap.

Jeg skulle ønske elevene mine leste dette. At de visste hvor mye jeg legger meg i selen for å gjøre dette riktig. At de forstod at alt jeg vil, er det beste for hver eneste en av dem. At det ikke føles det minste godt når jeg ser at jeg feiler. Aller helst vil jeg at alle går ut med toppkarakter etter et spennende år med masse læring. Jeg fortsetter å drømme, og prøve å forbedre undervisningen og vurderingsarbeidet når jeg atter går inn i et nytt skoleår etter sommeren.