Bok av Per Ødegaard.
En annen omtale kan leses her.
Først og fremst: dette er underholdende lesing for alle som har et forhold til matematikkundervisning i skolen. Det hjelper med litt matematikkunnskap, da forstår man bedre de eksemplene som trekkes frem. I hovedsak er dette en liten bok basert på refleksjoner omkring og personlige erfaringer fra matematikkundervisning i skole og tildels høyere utdanning.
Jeg hadde håpet at jeg etter å ha lest denne boken satt igjen med en litt klarere ide om HVORDAN jeg faktisk skal klare å legge opp matematikkundervisning på en mindre mekanisk måte. Men det jeg har lært er i bunn og grunn bare at jeg bør gjøre det, og ikke egentlig hvordan. Ødegaard har et fint eksempel fra en barneskolelærer som gjør matematikken om til et løvetannprosjekt, der barna plukker og måler løvetann, teller frø og reflekterer. Helt flott! I barneskolen. Til noen typer regning.
Boken viser mange eksempler på dårlige oppgaver (de fleste enkle mekaniske regneoppgaver av typen brøk eller algebra), og noen få eksempler på gode oppgaver. Jeg må innrømme at jeg nok ikke alltid helt ser den store forskjellen. Et eksempel er en oppgave der det trekkes frem at elevens erfaring og bakgrunn gjør at eleven ikke ser nytten i oppgaven. Denne oppgaven går ut på å regne ut pris for servering i et bryllup, og hva det vil koste å f.eks. bytte ut en av rettene med en annen. Elevbesvarelsen som refereres er fra en fremmedspråklig elev som benytter anledningen til å fortelle at nordmenn drikker seg fulle i bryllup. Dette var altså en dårlig oppgave. En god oppgave som vises helt bak i boken er regning på utslipp og forurensning fra byen Nikel, prosentregning på utviklingen av SO2-utslipp i Norge osv. Hvor mye mening gir den oppgaven dersom eleven ikke har klart å følge med i naturfagstimene? SO2 er i seg selv et meningsløst begrep dersom eleven ikke vet at det er en giftig gass (og det lærer de vel knapt nok før i kjemi programfag på VGS…). Jeg er altså enig med forfatteren i at elevens bakgrunn er viktig, men uenig i at dette kan definere en god og en dårlig oppgave.
Hovedbudskapet er at oppgavene må bli annerledes, og at matematikkundervisningen bør skifte fokus fra mekanisk regning til oppgaver som krever at eleven benytter matematikk til å tolke og forstå verden rundt seg. I teorien er jeg hjertens enig. I praksis ser jeg at dette er fryktelig vanskelig å gjennomføre. Kanskje det er lettere i barneskolen, mens man enda kan utnytte barnas naturlige vitebegjær og nysgjerrighet? Jeg ser ikke helt for meg yrkesfagelever fra “tunge” yrkesfag like motiverte.
Dersom Ødegaard virkelig har gode ideer til hvordan man skal gjøre dette, noe det synes som om han har, hvorfor ikke skrive en matnyttig bok til lærere som ser seg blind på bøker laget etter gamle oppskrifter og en læreplan som oppmuntrer til å tenke i teoretiske baner. Hva med å lage en oppgavebok som viser oss hvordan vi skal tenke? En bok med undervisningsopplegg for forskjellige nivåer i skolen så vi får et håndfast sted å begynne?
20 juni, 2009 at 20:54
Enig at dette er underholdende. Du har rett i at Ødegaard ikke forteller oss hvordan vi konkret skal gå fram i underviningen vår for å nå målet om forståelse. Men det er vel heller ikke poenget med boka. Dette er ikke (slik jeg forstår det) en metodikkbok.
Hvordan gi elevene forståelse er et vanskelig og komplekst tema og som krever andre typer bøker. Jeg vil anbefale Matematikk for skolen, Barbro Grevholm (red). Dette er trolig den beste mateamtikkdidaktikkboken på norsk akkurat nå.
20 juni, 2009 at 21:01
Nei, det er ingen didaktikkbok eller metodikkbok, og den utgir seg vel strengt tatt heller ikke for det. Men jeg sitter likevel og venter på åpenbaringen gjennom all “klagingen” over det som er galt. Vi er enige i at matematikkundervisningen ikke er optimal, men den blir ikke bedre av at vi snakker om at den er dårlig, liksom. Særlig får jeg forventninger når omtalen bakpå ender med: “Han lanserer, i et konkluderende kapittel, sitt forslag til hvordan skolematematikken kan gjøres til en meningsfull aktivitet for alle.”
20 juni, 2009 at 22:26
Jeg har ikke en gang noe forhold til matematikk – eller i alle fall ikke noe godt forhold. Men jeg har likevel med stor glede lest bloggen til Dan Meyer. Du kjenner den sikkert også. Nå er han nettopp tatt opp på et doktorgradssstudium, så han forsvinner vel ut av klasserommet en stund, men en sånn mattelærer som han skulle jeg gjerne hatt da jeg i sin tid slet meg gjennom den obligatoriske matten på gymnaset. Det han har lagt vekt på i mange av blogginnleggene sine det siste året er at matematikkoppgaver i tradisjonelle lærebøker sier for mye om hvilke problemer elevene skal løse – de tar undringen over matten i hverdagslivet bort. Se f.eks. på dette innlegget, hvor han funderer på hva han kan bruke forskjellige glass til. Han begynner med de dårlige innledende spørsmålene, og så reduserer han dem til han er fornøyd med en helt minimal innledning. Så er det opp til elevene å begynne å stille spørsmål.
Jeg skjønte aldri poenget med det aller meste av matten jeg strevde meg gjennom i sin tid. Kanskje kan en slik tilnærming som Dan Meyer bruker føre til litt mer forståelse for noen emner?
21 juni, 2009 at 09:56
@Jørn: Jeg kjenner til Dan Meyer, ja, og leser inneggene med stor beundring. Jeg har aldri klart å tenke slik (men så liker jeg også de mekaniske oppgavene uten tekst, jeg har vel anlegg for teori-tankegangen). Selv om jeg er litt sær, har jeg ingen problemer med å se at en slik problem-tilnærming og oppfordring til selvstendig refleksjon sannsynligvis fenger mange flere elever og gir utfordringer på flere nivåer enn vår tradisjonelle teori/løse oppgaver-metode.