Og vi er i gang igjen…

Ah. Endelig. Den første uka med elever nærmer seg slutten, og det har gått i ett her. 6 kurs for VG1 (skulle vært 9) med innføring i PC – hvordan finne påknappen og andre essensielle småting. Jeg har møtt den første av de tre klassene jeg skal undervise i år, og fått timeplan to ganger, er spent på hvordan den blir til slutt – altså om noen uker når alt er falt på plass. Så langt har jeg en maratonmandag med 7 timers undervisning, mens resten av uka er riktig så behagelig.
Hodet er fullt av biter med informasjon, håper det blir en struktur oppi der i løpet av helgen slik at jeg holder ut den første mandagen med «full pakke». Det kan bli en tøff utfordring å prøve å holde hjem og familie atskilt fra jobb i år, jeg satser på å klare det meste av planlegging i løpet av arbeidstiden på skolen.
Jeg har meldt meg ut av blokkdagdiskusjonen – det ser ut til å være umulig å gjøre alle til lags, kanskje også umulig å gjøre flertallet til lags. Jeg bryr meg egentlig katta akkurat nå – gjør som jeg får beskjed om og lar andre klage og syte, det har jeg ikke tenkt å sløse energi på. Jeg har uansett fått en timeplan uten enkelttimer, og det er jeg strålende fornøyd med. Trippeltimer i kjemi kan bare bli bra – i alle fall i mitt hode 😉
Advertisements

Jeg – et utskudd

OK, jeg innser det. Jeg er særere enn de fleste. Min kjære kommenterte tørt her en dag at jeg er den eneste han kjenner som gleder seg til å begynne på jobb etter ferien. I går var skoleåret endelig i gang igjen, og det var veldig kjekt å møte gamle og nye (hele 13 stk!!!) kolleger. Men ingen som gikk og kriblet etter å komme i gang, gitt. Bortsett fra meg, altså. Men når man møter på jobb første dag, og det første man sier er: «Jeg er så lite motivert for å ta fatt i år», så er det ikke akkurat motiverende for andre heller. Eller når man møter forslag fra andre med: «Det vil jo aldri kunne gå. Vi har ikke fått det til før. Det er det samme hvert år.» Kanskje det er jeg som er for ung og uerfaren. Kanskje det er jeg som har en svevende og urealistisk formening om at jeg faktisk har noe å gi alle de ungdommene jeg møter i skolen. Jeg har en stor (og kanskje vel naiv) tro på at vi KAN forandre, forbedre, endre. Og på mandag møter jeg første pulje elever i VG1. Fersk ut fra ungdomsskolen. Med flunkende ny PC som de HELT sikkert klør etter å ta i bruk. Det jeg sier da betyr noe. En klar holdning fra hele lærerstaben i forhold til bruk og misbruk av PC gir et klart signal til elevene. Dette kan vi klare. Vi kan lære dem å bruke et fantastisk verktøy på en fornuftig måte. For det er det pc-en er og skal være i skolen: et verktøy. Ikke et leketøy. Og der ligger vår største utfordring. Men vi får det ikke til hvis vi ikke har tro på det. Og vil selv.

Abstinenser

Så lang sommerferie tror jeg ikke jeg har hatt siden ungdomsskolen. Det føles i alle fall ikke sånn. Tror lærere flest hadde hatt veldig godt av å være i «vanlig» jobb noen år – for å vite hvor godt de har det! Nå har jeg abstinenser. Allerede etter to uker begynte jeg å tenke jobb. Så klarte jeg å legge det vekk en periode, før jeg nå klør i fingrene etter å ta fatt igjen. Men så kommer alle spørsmålene: timeplan, fag, andre ting utenom undervisningen – hva skal jeg egentlig gjøre i år. Slik det er nå er jeg bare helt sikker på at jeg skal undervise ett eneste fag: kjemi 1. Der har jeg allerede fått et solid forsprang i pensum, siden jeg var sensor i 2KJ i vår. Da måtte jeg jo pent sette meg godt inn i pensum! Men fredag er dagen – da dukker alle kollegene frem fra feriereiser og hytter og sommerprosjekter. Jeg gleder meg intenst til å starte igjen, til å treffe kolleger igjen, til å treffe nye elever. Og selv om det enda er noen dager igjen tror jeg nok at det blir mye jobb denne uken. Jeg kan ikke vente helt til dagen før elevene kommer før jeg begynner planleggingen. Det blir for stresset.