Verdsettelse

Hva får en lærer til å føle seg verdsatt?
Lønnen?
Elevenes karakterer?
Tilbakemelding fra elever?
Tilbakemelding fra kolleger?
Tilbakemelding fra skolens administrasjon?
Andre ting?
Hvorfor blir man lærer?
Hvis man skal tro klagene fra lærere i media og lønnsforhandlinger er det i alle fall ikke lønnen som er en motivasjonsfaktor. Ei heller arbeidsforholdene. Eller elevene. Hm.
La meg begynne med meg selv. Hvorfor ble jeg lærer? Jeg skulle jo ikke det. Aldri i livet. Alt annet, men ikke det. Sånn tenkte jeg i alle fall i mange år. Gjennom hele skoleløpet, hele utdanningen min var jeg sikker på at LÆRER, nei DET var ikke det jeg utdannet meg til. Jeg hadde i likhet med mange andre drømmer og visjoner, lærergjerningen var overhodet ikke del av det. I motsetning til «medsøstre» i unge år hoppet jeg galant over frisør og flyvertinne, og gikk rett på øyelege, kirurg, flyger eller noe annet spennende. Selv om dette er høytlønte yrker var det ikke i mine tanker, jeg hadde nok en karriereprestisje i bakhodet. Et ønske om å bli sett, beundret og verdsatt. Mobbing i barneskolen bidro til et enda sterkere ønske om å være uunnværlig og verdifull.
Stahet og støtte fra familie ga meg styrke til å følge egne interesser og ønsker og la lønn og karriereplaner seile sin egen sjø. Jeg fant min faglige styrke, og årene ved UiB (realfagsbygget) var noen av mine beste. Jeg koste meg med fag og studier, jeg har alltid elsket å lære. Om jeg ikke var noen «straight A student» så gjorde jeg det jevnt over bra på mine eksamener, og jeg lurte på hvor dette skulle føre meg. Da jeg startet på hovedfag i kjemi var jeg sikker på at dette var siste stopp, noen doktorgrad var uaktuelt. For nå ville jeg ut i arbeidslivet og bety noe.
Hovedfaget ble ikke helt det jeg hadde tenkt, og halvveis hoppet jeg av til fordel for min første «ordentlige» jobb. Et år senere tok jeg den endelige bestemmelsen om å fullføre det jeg hadde begynt, og enda et halvt år etter det var hovedfagseksamen i boks. Da dette ikke fikk noen betydning for min stilling i form av økt lønn og endring i tittel ble jeg litt skuffet, og begynte letingen etter en ny jobb.
For å gjøre en lang historie kort ble jeg mor, og fant etter et års tid hjemme ut at hjemmeværende mor var IKKE yrket for meg. Jeg begynte å fundere på alternative retninger, og tanken på å bli lærer begynte å modnes. To års videreutdannelse ga meg papirene, og halvannen måned etter eksamen ble jeg ansatt på ASV. Hvorfor jeg endte som lærer? Jeg vet ikke. Faglig entusiasme? Lyst til å dele den? Modning? Morsrollen?
Jeg ser at jeg skriver «endte som lærer». For det er slik jeg ser det nå. Dette er mitt yrke. Dette er min karriere. Jeg elsker jobben min. Jeg elsker de daglige utfordringene, både på faglig og pedagogisk plan. Jeg trodde entusiasmen skulle gi seg etter et halvt år. Etter det første året. Nå er jeg drøye 2 mnd ut i det andre året, og iveren bare øker. Jeg har funnet mitt kall. For det føles som et kall. Jeg har funnet meg til rette. Jeg føler meg vellykket. Åjada, jeg har absolutt mine feil, mine svakheter, mine dårlige dager. Men alt i alt: jeg trives.
OK, det var hvorfor. Og hva er det så som får meg til å føle meg verdsatt? Føler jeg meg verdsatt?
JA! Så til de grader!
Men hva er det som får meg til å føle det? Ja, det er et godt spørsmål. Man får mye dritt fra elever, men også et smil iblant 😉 Kommentarer etter vikartimer om at man faktisk er ganske flink hjelper jo godt på selvfølelsen. Noen elever ønsker å utfordre, prøver å sette læreren fast. Det å kunne gi dem et skikkelig svar hele tiden, helt til de forsiktig gir seg, er tilfredsstillende. Rent faglig. Ikke fordi jeg ønsker å være overlegen, men fordi jeg ønsker å forsikre elevene om at jeg vet hva jeg snakker om. Andre ganger kan det være verdifullt å la elevene få briljere, vise at de kan mer enn læreren.
Men den virkelige verdsettelsen kommer fra dem man jobber sammen med. Kolleger og administrasjon. Å bli tiltrodd oppgaver. Å få utfordringer. Å få tilbakemeldinger om at det man gjør er bra. Det er noe alle burde få oppleve. Kanske en vanskelig ting som lærer, fordi de som oftest ser ens arbeid er elever, og det er sjelden man får direkte positive tilbakemeldinger fra dem. Jeg er heldig. Veldig heldig.
Advertisements

Innleveringsfrister

Hvilken del av «dette skal leveres innen xxx» er det vanskelig å forstå, tro? Jeg undrer meg stadig, etter over et år i jobben, over elevenes totale mangel på hukommelse i forhold til frister. Er dette et resultat av mobil-generasjonen, tro? Jeg har fundert litt på det. Jeg synes å ane en tendens til at man ikke lenger gjør avtaler som man i neste runde overholder. Man ringer eller sender meldinger i hytt og pine i stedet. Jeg har i løpet av min (relativt korte) tid som lærer registrert et totalt antall av 0 – null – kalendre eller skoledagbøker i bruk, det er ingen som noterer verken prøvedatoer eller innleveringsfrister eller annet. Og ingen gjør ting i god tid. Selv når de får tid i skoletimene til å gjøre ting ser de tydeligvis ikke fordelen med å gjøre det der og da fremfor å måtte sette seg ned med det hjemme.
Akkurat det med å gjøre ting i siste liten vet jeg jo litt om, jeg var vel ikke akkurat tidlig ute selv som elev, og jobbet best under press. Mine beste norskstiler ble skrevet i vill panikk kvelden før innlevering, da hadde jeg en enorm fokus og konsentrasjon og skrev hele stilen i ett strekk. Disposisjonen tok jeg til slutt – for da stemte den så bra 😉
Men jeg overholdt alltid frister så langt det lot seg gjøre. Det var ikke spørsmål om noe annet. Hva som skjedde hvis jeg ikke gjorde det vet jeg faktisk ikke, og det bekymret meg lite fordi det ikke var noe alternativ, liksom.
Men tilbake til utgangspunktet: hva er det som er så vanskelig å forstå med at skolearbeid skal gjøres, fullføres og leveres? Og i neste runde: hvordan skal jeg på en klar og enkel måte formidle mine krav om innlevering og overholding av frist til elevene mine? Jeg legger inn frister på ItsL, jeg skriver opp på tavla. Jeg sier det muntlig. Til en del prøver ber jeg elevene legge inn påminnelser på mobiltelefonene sine, så de skal huske å lese. Men det ser ikke egentlig ut til å virke. Jeg ser dog et fremskritt fra i fjor, om det er mine beskjeder som er tydeligere eller om det er elevene som er bedre, vet jeg ikke. Samma det. Vi er uansett et stykke fra målet.