En ide – struktur av undervisning gjennom et år

Det hele begynte litt i fjor.

Det har fortsatt med noen strø-tanker her og der i år.

Tanken slo rot under Johs Totlands innlegg på kurset tirsdag.

Jeg kommer «ofte» i en situasjon jeg er helt sikker på at jeg ikke er alene om. Elever uteblir fra prøver, leverer ikke arbeid osv. De mangler vurderingsgrunnlag. Av gode eller dårlige grunner. Men de har rett på en vurdering, såklart forutsatt at de har oppfyllt sin plikt som elever; møtt til og deltatt i undervisning i et fornuftig omfang. Så hva gjør vi da når vurderingsgrunnlaget blir tynt? Slik læreplan og forskrifter nå er formulert er det målene i læreplanen som er grunnlag for vurderingen, og vi burde knytte prestasjoner mot mål slik at vi teller opp karakterene i de forskjellige målene når vi skal sette terminkarakter. I etterkant av prøver får jeg alltid forespørsler om man kan ta den opp igjen pga fravær, noen elever er fortvilte fordi de har lagt ned en stor innsats i å lese til prøve, men så blir de syke og kan ikke møte opp.

I følge Totland har vi egentlig en plikt til å gi disse elevene en sjanse til å vise hva de kan. Men jeg (og sikkert mange med meg) har litt tungt for å lage ekstra prøver «hele tiden». Så, mens Totland fortalte om sitt system, der 1. termin er nærmest prøvefri, slo det meg: hva med å gjøre det slik – at man har små tester underveis for at elevene skal kunne få en følelse av hvor de står, og så ha større oppgaver/presentasjoner/prøver mot slutten av året? Kanskje trenger man heller ikke dem – kanskje skal elevene selv kunne bestemme at NÅ er jeg klar til å vise læreren hvor mye jeg kan i læreplanmål 1, 2 og 3.

Jeg må tenke litt til, men jeg tror jeg skal forsøke å lage en modell for resten av terminen der naturfags-elevene mine skal få velge selv når de vil bli testet i enkelte mål, så må jeg lage klar oppgaver de kan besvare i slike anledninger. Mange vil også ha nytte av å gjøre dette muntlig, og det vil bli lettere om jeg strukturerer det slik at f.eks. annenhver torsdag er det oppgaveløsning, slik at jeg kan ta ut enkeltelever i 15 minutter og høre dem. Det må selvfølgelig også omfatte målene vi lære om i høst, og det må være likt for alle – de som vil FORBEDRE resultatene sine må få sjansen til det.

Det kan diskuteres om dette blir enklere – at man lettere kan få en bedre karakter fordi man kan lese på mindre, men toppkarakterene vil fremdeles (hos meg) kreve at man viser helhetstenkning, kan trekke tråder mellom flere læreplanmål, ha forskjellige vinklinger, trekke inn øvelser osv.

Hva mener elevene om dette?

Vurdering – kurs i region vest HFK

Jeg kommer stadig tilbake til dette emnet. Vurdering. Læreplaner. Det interesserer meg. Det engasjerer meg. Og engasjementet og interessen førte meg i dag til et kurs på Fyllingsdalen VGS om elevvurdering. Veldig utbytterik dag!

Det beste med dagen er at jeg har fått bekreftet at det jeg tenker og forsøker å gjøre i forhold til elevene stemmer overens med utdanningsdirektoratets tanker med Kunnskapsløftet og vurderingsforskriftene. Jeg har en lang vei å gå enda, ingen tvil om det. Og når noen er så uforskammet å endre reglene mens jeg forsøker å finne ut av de forrige, da blir det jo en omvei… sukk. Fikk vite i dag at 1. august i fjor (jada, jeg orker faktisk ikke sjekke lover og forskrifter hver uke for å se etter revisjoner) endret de vurderingsnivåene slik at fra lavt nivå, middels nivå og høyt nivå er de tilbake til beskrivelser av hver enkelt karakter. Hvis jeg forsto det rett, da.

Men mine tanker om å dra med elevene i alt dette arbeidet ble absolutt bekreftet, og jeg føler at jeg er på rett vei.

Dagens innlegg var av:
Atle Moe (FAU kroppsøving)
Johs Totland (Nå Knarvik VGS, tidligere i departementet)

Audhild Tveiterås (HFK)

Særlig Johs Totland holdt et omfangsrikt og nyttig innlegg om departementets intensjoner med læreplan og forskrifter som vi skal anvende og jobbe med til dagen. Atle Moe fortalte om FAU kroppsøvings arbeid med lokal tolkning av læreplanen, både prosess og utfordringer og veien videre. Audhild Tveiterås sa litt om arbeidet i HFK, som har havnet i en mellomstilling, der det er vanskelig å finne balansen mellom å bidra i arbeidet med å finne felles tolkninger og holde seg utenfor så skolene (og lærerne) får gjøre sine selvstendige tolkninger.

Det er helt klart et problem at det arbeidet som før eller siden må gjøres på lærer-, skole-, region-, fylkes- og nasjonalt nivå ikke er kommet så langt som det burde. Vi er over halvveis i det andre året av kunnskapsløftet, og jeg personlig ser sørgelig lite å forholde meg til fra andre. Jeg er usikker på hva det skyldes, om det er lærere som ikke har tid, ikke tar seg tid, blir «nektet» tid fra sine ledere, uvilje, manglende interesse, at man ikke ser poenget, eller at «alle» gjør det men ikke vil dele fordi det ikke er godt nok eller fordi man har brukt så mye tid at ingen andre skal få høste fruktene gratis? Jeg aner ikke. Jeg ser bare mangelen. Og vet så absolutt hvor mye tid det tar. Jeg savner aller mest føringer «ovenfra», men forstår poenget med at hver lærer også må gjøre sin tolkning – det har med elevmedvirkningen å gjøre. Balansen kan være vanskelig å finne.

Johs Totland kommenterte i dag at det arbeidet han gjør i sin undervisning og vurdering i dag tar ikke så fryktelig mye tid som «motstanderne» vil ha det til. Det har med prioritering å gjøre, og en del av dette erstatter jo bare det man gjorde før – man gjør ting på en annen måte. Dokumentasjon av vurdering trenger ikke nødvendigvis være skriftlig, men man kan ikke la være å gi elevene det de har krav på. Det handler om bevisstgjøring og opplysning av elevene. Selv om elevmedvirkning for noens vedkommende betyr at læreren kommer med et forslag som blasse øyne skummer og man nikker «mhm».

Jeg sitter med et inntrykk av at det jeg nå gjør i mine TiP-klasser i naturfag er en bevisstgjøring, men at det så langt i størst grad gavner «de beste» – de som fra før er faglig oppegående. Det samme skjer med innføring av digitale hjelpemidler, og jeg tenker at de som fra før sliter faglig, som er under middels interessert, skoleleie, ikke opplever mestring i teorifag, de havner bare enda lenger ned i systemet. Mens vi kanskje klarer å oppnå det jeg selv savnet i min skolegang: ekstra dytt til de som ligger i den øvre enden av skalaen. Da har vi oppnådd noe. Men det er enda ikke helt godt nok. Den forskjellen jeg SER hos de som sliter mest med faget er en økende aksept for manglende resultater, en innsikt i hva de mangler for å få den karakteren de ønsker. Men mesteparten av dette er jo bare en magefølelse, da… Vanskelig å dokumentere slikt…

Skidag!

Ah. For en herlig dag!

Det sier jeg bare – NOEN av frynsegodene ved lærerjobben liker jeg

I dag har jeg og resten av skolen hatt skidag. Eller aktivitetsdag, da. (Siden noen fant ut at badeland var et mulig valg av aktivitet…) En ting har ikke endret seg mye siden min egen tid som elev: ikke mange går tur på langrennski. Det kan se ut til at deler av grunnen lå hos arrangørene, de to forskremte elevene som faktisk var med på tur sa at langrenn ikke var et avkrysnings-alternativ da listene gikk rundt i klassene. Jaja. Uansett var vi 4 lærere og 2 elever som ble med den ene bussen helt til Furedalen i dag, og la i veg mot «Negerlandsbyen». Vel oppe tok vi en liten rast, før vi fortsatte i retning Såta, uten egentlig ambisjoner om toppen, siden det blåste en del. Et stykke lenger opp ble vinden ganske ubehagelig, og vi snudde.  (Etter at en av elevene gikk tre skritt forbi meg fordi det var et poeng å gå lenger enn læreren )

Nedoverturen er jo som kjent mye mer gøy enn oppoverturen, men akk så kort. Så da vi nådde trekket igjen var klokken ikke mer enn 12, og jeg og to andre lærere gikk rett og slett opp en gang til. 50 minutter senere var vi tilbake i bunnen, og nå var det bare en drøy halvtime til bussavgang, og vi fant solveggen. Men først skulle vi bare renne ned på parkeringsplassen. Det resulterte i dagens eneste fall, siden skiene bråstoppet da de traff litt grus, men jeg ikke gjorde det… Stoltheten fikk nok den verste skaden, men det ene kneet mitt, som var første (og hardeste) kontaktpunkt med bakken, er vidunderlig blårødt nå. Ingen varig skade, men ikke akkurat behagelig.