“Kan vi dele tall slik vi deler epler?”

Bok av Per Ødegaard.

En annen omtale kan leses her.

Først og fremst: dette er underholdende lesing for alle som har et forhold til matematikkundervisning i skolen. Det hjelper med litt matematikkunnskap, da forstår man bedre de eksemplene som trekkes frem. I hovedsak er dette en liten bok basert på refleksjoner omkring og personlige erfaringer fra matematikkundervisning i skole og tildels høyere utdanning.

Jeg hadde håpet at jeg etter å ha lest denne boken satt igjen med en litt klarere ide om HVORDAN jeg faktisk skal klare å legge opp matematikkundervisning på en mindre mekanisk måte. Men det jeg har lært er i bunn og grunn bare at jeg bør gjøre det, og ikke egentlig hvordan. Ødegaard har et fint eksempel fra en barneskolelærer som gjør matematikken om til et løvetannprosjekt, der barna plukker og måler løvetann, teller frø og reflekterer. Helt flott! I barneskolen. Til noen typer regning.

Boken viser mange eksempler på dårlige oppgaver (de fleste enkle mekaniske regneoppgaver av typen brøk eller algebra), og noen få eksempler på gode oppgaver. Jeg må innrømme at jeg nok ikke alltid helt ser den store forskjellen. Et eksempel er en oppgave der det trekkes frem at elevens erfaring og bakgrunn gjør at eleven ikke ser nytten i oppgaven. Denne oppgaven går ut på å regne ut pris for servering i et bryllup, og hva det vil koste å f.eks. bytte ut en av rettene med en annen. Elevbesvarelsen som refereres er fra en fremmedspråklig elev som benytter anledningen til å fortelle at nordmenn drikker seg fulle i bryllup. Dette var altså en dårlig oppgave. En god oppgave som vises helt bak i boken er regning på utslipp og forurensning fra byen Nikel, prosentregning på utviklingen av SO2-utslipp i Norge osv. Hvor mye mening gir den oppgaven dersom eleven ikke har klart å følge med i naturfagstimene? SO2 er i seg selv et meningsløst begrep dersom eleven ikke vet at det er en giftig gass (og det lærer de vel knapt nok før i kjemi programfag på VGS…). Jeg er altså enig med forfatteren i at elevens bakgrunn er viktig, men uenig i at dette kan definere en god og en dårlig oppgave.

Hovedbudskapet er at oppgavene må bli annerledes, og at matematikkundervisningen bør skifte fokus fra mekanisk regning til oppgaver som krever at eleven benytter matematikk til å tolke og forstå verden rundt seg. I teorien er jeg hjertens enig. I praksis ser jeg at dette er fryktelig vanskelig å gjennomføre. Kanskje det er lettere i barneskolen, mens man enda kan utnytte barnas naturlige vitebegjær og nysgjerrighet? Jeg ser ikke helt for meg yrkesfagelever fra “tunge” yrkesfag like motiverte.

Dersom Ødegaard virkelig har gode ideer til hvordan man skal gjøre dette, noe det synes som om han har, hvorfor ikke skrive en matnyttig bok til lærere som ser seg blind på bøker laget etter gamle oppskrifter og en læreplan som oppmuntrer til å tenke i teoretiske baner. Hva med å lage en oppgavebok som viser oss hvordan vi skal tenke? En bok med undervisningsopplegg for forskjellige nivåer i skolen så vi får et håndfast sted å begynne?

Det er den tiden på året… igjen…

Jeg har i tidligere innlegg, på twitter og i RL samtaler (jada, jeg har dem også selv om jeg er litt av en datageek) nevnt at den absolutt verste delen av jobben min som lærer er å sette standpunktkarakterer. Terminkarakterer er ille nok, men standpunkt? Jeg hater det. Jeg føler meg som en bøddel.

Det er i grunnen litt merkelig, dette. For jeg har ingen problemer med å vurdere prøver, muntlige presentasjoner, rapporter, høringer osv. Jeg har en veldig klar og god magefølelse som forteller meg hvilket nivå en elev ligger på. Jeg bruker læreplanen aktivt, og vet akkurat hva jeg tester eleven i og hva jeg forventer til de forskjellige nivåene. Det meste av dette har jeg klart å formulere skriftlig i vurderingskriterier, og forhåpentligvis har jeg klart å formidle det videre til elevene. Jeg har i alle fall forsøkt…

I år har dette problemet med å sette den endelige “dommen”, standpunktkarakteren, vært verre enn noensinne (noensinne er her hele 2 år… snakk om perspektiv 😉 ). Jeg trodde dette skulle bli lettere med tiden, men det ser ikke ut til å bli det. Og i diskusjoner med gode, erfarne kolleger, innser jeg at det neppe kommer til å bli lett noen gang. I år har jeg tenkt hardt og lenge på hver enkelt elev. Sett for meg vedkommende i timer, under øvelser, lest over vurderinger (takk og pris at jeg skriver kommentarer noe annet sted enn på elevens besvarelser, for de har jo eleven fått tilbake, siden prøvene er på papir!), og sett på karakterene jeg satte. I denne lange prosessen har jeg blitt bevisst på hvor mye jeg faktisk tenker, og hvor mange faktorer utenfra som påvirker den avgjørelsen jeg tar:

  1. Forskrifter med brev og kommentarer og hele pakka
  2. Debatter om vurdering på nett
  3. Kollegers meninger (ikke om eleven, men om karaktersetting osv)
  4. Elevens prestasjoner (selve karakterene i løpet av året)
  5. Elevens faglige uttalelser og spørsmål i timer (ikke dokumentert)
  6. Magefølelsen (den uforklarlige formeningen om hva eleven er god for)
  7. Hva jeg gir andre elever med omtrent samme prøveresultater i løpet av året

Det er sikkert mer også, men ikke som jeg kan komme på nå. Det jeg føler er et stort problem er at jeg fremdeles er så samvittighetsfull at jeg forsøker å gjøre alle til lags. Jeg prøver å oppfylle en vurderingsforskrift som motsier seg selv, jeg prøver å trekke ut essensen av en lang, fyldig og utrolig interessant debatt mellom nye og erfarne lærere, jeg hører på mine kolleger som ofte gir meg mer detaljer og forklaringer enn debatten på nett. Til slutt ser jeg jo at enkelteleven bare blir en liten bit av det som for meg føles som en kjempejobb. Og jeg lurer fælt på hvordan gymlærere med 200 elever klarer dette. Jeg hadde ikke hatt nubbesjans!

Akkurat punktet med vurderingsforskriften vil jeg se litt mer på. For her er det kanskje jeg har det største problemet. Hvordan skal jeg sette en standpunktkarakter som ikke er et gjennomsnitt av karakterer gjennom året, som ikke er basert på en enkelt prøve, som vurderer elevens kompetanse på det tidspunkt karakteren settes? Hvordan er det egentlig meningen vi skal komme frem til sluttkarakteren? Jeg innser at det ikke finnes en universaloppskrift, for vurderingsformen må nødvendigvis variere fra fag til fag. Det jeg også har innsett er at når jeg i år har hatt store problemer med å komme frem til en god og riktig standpunktkarakter for enkelte elever, skyldes det at de vurderingsformene jeg har brukt ikke er gode nok eller dekkende nok. Og det slår meg: det står faktisk ikke noe sted at jeg må bruke skriftlige prøver. Det finnes ingen regler for at man skal ha et gitt antall 2-timersprøver for å ha et godt nok vurderingsgrunnlag. Det står heller ikke at man trenger heldagsprøver (selv om dette er svært nyttig og egentlig nødvendig for at elevene skal trenes til en skriftlig eksamenssituasjon). Det står ingenting om testing skal foregå med eller uten noen eller alle hjelpemidler. Det er faktisk helt og holdent opp til meg som faglærer. Og kanskje det er det som gjør denne prosessen så skummel: jeg alene har “all makt”. Vurderingsforskriften er så generell at den på ingen måte sikrer en lik og rettferdig vurdering av elever på tvers av fag, lærere, skoler og landsdeler. Eleven er prisgitt sin faglærers metoder. Om det er bra eller ikke, tar jeg ikke standpunkt til. Jeg bare registrerer at det er slik. Og det skremmer meg litt. Det pålegger meg et enormt ansvar, som jeg tar veldig alvorlig.

Dette er en prosess jeg tror elevene har lite innsikt i. Jeg tviler litt på om de er klar over hvor mye vi grubler og jobber gjennom året og særlig de siste månedene for å gi dem alle mulige sjanser og la tvilen komme hver enkelt til gode. Karaktersettingen er verken loddtrekning eller terningkast, det er veiing av veldig mange faktorer mot hverandre før vi lander på det vi mener er en riktig og rettferdig konklusjon.

Årets ekstra kvaler skyldes “vippe-elever”. Særlig en, som jeg VET kan mer enn det som står på listen av karakterer vedkommende har fått i år. Jeg valgte å følge det dokumenterte, og gå ned i forhold til magefølelsen min. Eleven har i etterkant bedt om begrunnelse, og fått det. Men jeg har likevel dårlig samvittighet. For meg som lærer er det ikke denne enkeltkarakteren som er viktig – jeg ser et mye større, og annerledes, bilde enn eleven gjør. Det som er viktig er at jeg innser at det dokumenterbare vurderingsgrunnlaget ikke er godt nok. Jeg fanger ikke opp den kunnskapen jeg ser ligger der. Og DER må jeg gjøre endringer. Kanskje er det min uerfarenhet (som jeg ikke kan klamre meg til stort lenger) som gjør at jeg ikke har dokumentert det magefølelsen min tilsier. Kanskje er dette elementært for andre. Men det er det ikke for meg, og jeg MÅ finne en måte å gjøre dette på. Grunnen til at jeg insisterer på dokumenterbarheten er faren for at andre elever kan mistenke innflytelse av en “trynefaktor”. Selv om JEG ser forskjellen, gjør ikke nødvendigvis elevene det. Trynefaktor er noe som kommer fra et inntrykk av eleven som person, og har ikke noe med faglig kunnskap å gjøre. De karakterene jeg setter er basert utelukkende på dokumentert faglig kunnskap.

Jeg skulle ønske elevene mine leste dette. At de visste hvor mye jeg legger meg i selen for å gjøre dette riktig. At de forstod at alt jeg vil, er det beste for hver eneste en av dem. At det ikke føles det minste godt når jeg ser at jeg feiler. Aller helst vil jeg at alle går ut med toppkarakter etter et spennende år med masse læring. Jeg fortsetter å drømme, og prøve å forbedre undervisningen og vurderingsarbeidet når jeg atter går inn i et nytt skoleår etter sommeren.

Litt om ny undervisningsplanlegger i ItsL

Denne ligger i neste versjon av ItsL, det er noe usikkert når den dukker opp i HFK. (Innen 2 uker..???)

Planleggeren er i mer tabellform enn tidligere, der man kan inkludere de kolonnene man ønsker. Man kan også velge hvilke kolonner du ser som lærer og hvilke elevene ser. Det kan være hensiktsmessig, man har ofte egne stikkord eller lignende som er irrelevante for elevene.

Litt forvirrende begrepsbruk, det kunne klart vært bedre, men man blir vant til det.

En ulempe i ItsL er at man kan ikke kopiere de delene av et fag som ligger “over streken” ute i margen til venstre. Men der er visstnok en mulighet for å kopiere den nye undervisnsingsplanleggeren. (Eksport).

Om eKoordinatrollen fra regionene

Advarsel: Dette blir et langt innlegg…

Region Voss/Hardanger

Voss gymnas: Har hatt to eKoordinatorer, med vidt forskjellig fagområde. Skolen har en utstrakt bruk av ItsL, der særlig realister bruker PC mye. Matematikkundervisning VG1 har blitt helt papiruavhengig. Dette er ikke et formalisert prosjekt, bare en generell endring i arbeidsmåte, inspirert av Dei gode døma 2008. En del fryktet tidsbruken, men den opplagte gevinsten er at elevene klarer å holde mer orden i egne matematiske resonnement, fordi det hele rett og slett er penere og ryddigere. Hovedbekymringen nå er eksamen… Realistene har også vært mest variert i det som brukes av digitale ressurser. De fleste er også innom NDLA, men ikke systematisk og gjennomført. De har hatt diskusjoner om noen ønsker å undervise uten bok, men uten særlig entusiastisk positive svar…

eKoordinatoren har fungert tildels som en veileder overfor kollegaer, fra småting til kurs i forskjellige ting (SkoleArena Vurdering, test 2.0, osv). Det dukker opp ønsker om f.eks. diverse programvare fordi lærene selv sitter og eksperimenterer og utforsker og ønsker å prøve nye ting, eller at det kommer initiativ fra elevene.

Startet et ambisiøst opplegg for å sikre elevenes minimumskompetanse, og i tilknytning til det kom det også spørsmål fra lærere om opplæring.

Har god erfaring med kurs arrangert som workshops, dette har også en bieffekt i at man fremmer delingskultur, for ting som er utviklet i fellesskap er man mer villige til å dele, det blir en felles eiendom. I praksis går delingen litt tregt, men det kommer seg.

Har vært involvert i gruppen som har utviklet IKT-planen (sammensatt, ledelse, ikt, tillitsvalgt osv). Den er en del av utviklingsplanen, som utvikles i samarbeid med hele kollegiet via en styringsgruppe.

Ser ut til at elevene får mer og mer en selvstudiumsmetodikk når de bruker pc, slik at lærerne kanskje trenger mer opplæring i å kunne bruke de mulighetene for interaksjon som ligger i pc/nett.

En del debatt og informasjonsutveksling rundt matematikk og pc – skriving på tavle og ikke osv. Forsvinner engasjementet med elevene dersom læreren “forsvinner” bak en pc? Her har smartboard en styrke fremfor tabletpc, da.

eKoordinatoren føler seg mer som kollegaenes “mann” i stedet for en emissær for administrasjonen (slik intensjonen også var).

Kommentar fra salen: elevene elsker å bruke smartboard til å leke og vise de andre elevene hva de kan og har funnet ut av, og dette kan brukes mens læreren går rundt i klasserommet.

Annen kommentar: veldig viktig med dette å ha superbrukere og eKoordinator “nede blant folket”, for å få andre til å ta i bruk digitale verktøy.

Region sentrum

BHG: Har hatt mange og varierte oppgaver, men året har også blitt brukt mye til å utforske den rollen eKoordinator skal ha ved skolen. Har brukt mye tid på smartboard, å få koblet opp de skolen hadde, lære seg å bruke dem selv, og lære opp kollegaer.

I forhold til utviklingsplanen har man hatt en spørreundersøkelse og plukket ut representative lærere som har blitt intervjuet av rektor for å finne ut hva personalet mener og vil. Fremover ønsker de å ha faste tider til IKT-opplæring og en tverrfaglig møteplass for deling og kursing.

Skolen har kommet langt i å ta i bruk ItsL, der hun også har laget et eget fag med opplæring, nyheter osv. Hadde ved skolestart et skjema der elevene skrev hva de kunne og ikke kunne av basisprogramvare som ble samlet inn av kontaktlærere (og videre levert til eKoordinator). Elevene har også innsyn i det IKT-faget hun har laget, slik at dette er for hele skolen og ikke bare personalet. Skolestart i år blir også basert på at de allerede basert på det elevene svarte på i fjor har liggende både linker og filmer og krav til hva elevene skal sette seg inn i.

Vanskelig å skille superbruker og eKoordinatorrollen.

Har laget en delingsbank til lærerne, der det er en mappe for hvert fag. Det er samme mappestruktur innunder hver fagmappe slik at man lett finner ut av hvor ting skal ligge. Tanken nå er at man skal legge ut tester og smartboardopplegg, for der starter alle på scratch slik at terskelen for deling ikke blir så høy. Foreløpig inneholder faget lite, men man håper det kommer seg. De har delingskultur inn som et hovedmål i ikt-planen for skolen.

Holder på å lage en utstrakt kursplan/ikt-møteplan som skal inn som en fast del av årsplanen slik at det blir lettere å få lærere til å delta.

Bruker mye det samme av digitale ressurser som andre. Har også testet ut NDLA i natufag, med blandede resultater.

Lærerne skal nå få hver sin lille bærbare, med dokkingstasjoner i klasserommene og større skjermer på arbeidsplassen.

Region sunnhordland

Kvinnherad vgs: gått over fra gamle systemansvarlig-tittel til eKoordinator. Det fører til at han har en god bakgrunn med seg fra IKT-delen av fylket. Har i tillegg lærlingansvar og superbruker, og har dermed ikke en representativ ressurs for “den jevne” eKoordinator. Skolen har en styringsgruppe og en arbeidsgruppe som driver skolens utviklingsarbeid, men det har vært litt laber møtevirksomhet… De skal forsøke å ta i bruk ITU mentor nå for å sette IKTplanen i system. De ønsker å lage klare krav til lærere og elever også. (Der finnes visst en slags “skal-liste” et sted…)

Vi må forsøke å være bevisste på hvem som har ansvar for hva, at f.eks. det er administrasjon som styrer elevlister i ekstens osv. Her trengs det kanskje en klargjøring helt ned på detaljplan. eKoordinatoren trenger en del informasjon om oppbygningen av systemet slik at man vet hvor man skal henvende seg når noe ikke virker som det skal.

Det er også viktig at man holder styr på arbeidstid og arbeidsoppgaver, slik at vi ikke brenner oss ut som eKoordinatorer. Han føler et behov for at administrasjonen delegerer arbeidsoppgavene klokt, som at f.eks. undersøkelser blant elevene gjøres av kontaktlærer. Når han skal hjelpe lærere med noe har det hatt en tendens til å spore av i mer eller mindre usaklige diskusjoner om innføring av SkoleArena eller annet, og vi må forøke å holde diskusjonene i de fora der de hører hjemme. Politikk og økonomi har ikke noe i eKoordinators arbeidsområde å gjøre.

Husk å ikke si at ting er enkelt – hadde det vært det, hadde de ikke spurt oss om hjelp!

En positiv ting er at ledelsen støtter opp om det de holder på med.

Region vest

Mitt innlegg. Legger ut ppt et sted…

Region sør

Stend vgs: Arbeidsoppgavene har vært planlegging, informasjon, veiledning, kurs osv. Holde seg oppdatert på verktøy. Har prøvd å “lempe” kildekritikk over på norsklærerne, men det virker ikke alltid helt… Viser et stort fint tankekart med oversikt over hvem som kan svare på hva når det oppstår problemer eller spørsmål. Kommer forslag om at dette legges ut (der navn byttes ut med rolle) så alle kan bruke den som en mal.

Holdt kurs i Picasa i stedet for Photoshop (selv om det var Photoshop folk ville ha, med det resultat at få dukket opp på kurs).

Har hatt en del diskusjon omkring IKT-plan og utviklingsplan og det er ingen grupper som jobber med dette.

Holder diverse opplæring, både kurs ved skolestart, “der og da”-hjelp, faste workshops fredager og noen kurs i tillegg.

Viktig å ha klare krav til hva man mener lærere skal kunne for å gjøre jobben sin, ta tak i de som ikke kan og sørge for at de får opplæring.

Bruker OneNote til å presentere for å vise litt hva den kan brukes til, særlig i kombinasjon med tablet og en lang ledning til kanonen…

Info fra HFK

Læremidler

(Merk at tekst i kursiv er egne refleksjoner mens normal tekst er et referat av informasjon og debatt på møtet.)

I forbindelse med “Den digitale skole” skulle alle fylkene utvikle digitale læremidler, derav NDLA, Oslo valgte et eget prosjekt. Av den årlige summen som tildeles HFK, går noe til skolene, noe holdes igjen i fylket til innkjøp av lisenser gjennom innkjøpsavtaler, og 10% brukes til NDLA. Det ligger et forslag ute om å øke dette til 20%. Dette innebærer i praksis at vi har en deling mellom digitale læringsressurser og lærebøker. Intensjonen er ikke at man skal velge det ene eller det andre, men at man skal ha begge dele. Det vil være et alternativ i å bruke Lokus også, fylket kjøper inn lærerlisenser (ikke elevlisenser). Det er problematisk at ressursene på NDLA ikke ligger ferdige og fullstendige når vi nå blir tvunget til å gjøre et valg, for vi har ikke et godt nok grunnlag for å kunne ta valget.

Informerer litt om resultater fra undersøkelse blant elevene. Tall ikke offentliggjort enda. Helt generelt: det ser ut til at jo mer og bedre elevene bruker pc, jo mer ønsker de å bruke det. (Men det er viktig å påpeke at elevene svarte på bruk av PC, ikke digitale læremidler.)

Videre debatt omkring NDLA og lærebøker, økonomi og valgfrihet. En nyansering i all kritikken: Vi skal huske at forlagene er lite villige til å utvikle gode digitale ressurser, for de tjener mye mer på bøkene… Dette var en klar holdning også før NDLA ble laget. Den problemstillingen vi nå møter i vgs er en ny virkelighet for oss, men det har vært slik i grunnskolen lenge, der man må prioritere mellom fag og årstrinn for å kjøpe nye bøker.

Vi bør også holde fokus på at det er ikke læremidlene som avgjør kvaliteten på undervisningen, det er læreren. Personlig ser jeg på denne debatten fra en litt annen vinkel: jeg har ikke valgfrihet i forhold til læreverk i mitt fag, det eksisterer ett eneste verk (Kjemien stemmer), og det som er av såkalte nettressurser hos forlaget (Cappelen) (og hos Lokus, som jeg har blitt gjort oppmerksom på), er helt ubrukelig som ressurser til å drive undervisning. I beste fall kan jeg si at det er et lite tillegg. Cappelens hovedressurs på nett er sammendraget som elevene også finner i slutten av hvert kapittel i boken. Det er noen få flervlgsoppgaver til hvert kapittel, og en mer omfattende oppgave som jeg synes ligger for langt på siden av læreplanen i de fleste kapitlene. Det er ingen utvikling eller forbedring av nettstedene foreløpig. Det betyr at jeg har ingen valgfrihet. Likevel får jeg kommentarer fra elevene mine om at jeg egentlig ikke bruker boken (ikke noe kritikk, bare en konstatering). Og det har de helt rett i. Min undervisning er basert i kompetansemålene i læreplanen, og jeg formidler den kunnskapen jeg har lært gjennom 6 års universitetsutdannelse. Det jeg ser som en utfordring dersom jeg skulle velge vekk bøker også for elevene, er hvordan elevene skal samle kunnskapen som formidles i timene på en slik måte at de har et godt grunnlag for repetisjon til prøver og eksamen. Jeg tror det lar seg gjøre, men kanskje ikke med alle typer elever i alle typer fag.

Hva skal vi som eKoordinatorer gjøre i denne prosessen?

Det er farlig å snevre denne diskusjonen inn til enten eller, fordi NDLA er noe annet, noe mer, enn en vanlig lærebok (det burde i alle fall være det). Begge finnes, og vi burde ta det beste fra begge, og ikke bli tvunget til å velge vekk læreboken. NDLA vil jo være der uansett… Prosessen for hver enkelt lærer å endre pedagogikken tilstrekkelig til at det fungerer uten boken, er veldig lang, og vi trenger en overgangsfase. Faren med å lage en lang overgangsfase er at alle de som “håper det går over”, vil utsette endringen til de blir tvunget, og vi er tilbake til start.

Det er ikke boken eller de digitale læremidlene som gjør undervisningen bra, det er måten de brukes på. NDLA har vært et startsignal for en metodedebatt vi ikke har hatt i norsk skole på lenge. Kanskje ligger det også nå en liten redsel hos en del lærere for å bli “tatt” for å ikke gjøre jobben godt nok dersom man velger bort bøkene, siden det kommer et økende dokumentasjonskrav på andre områder av jobben. Kanskje burde også NDLA omdefineres til et bibliotek av fagressurser og ikke en erstatning for et faglig læreverk.

ElevPC i HFK til høsten: HP6735b, med et alternativ til media-elevene.

Samarbeid i Etherpad

Økt 4 og 5 ble gruppearbeid, der diverse oppgaver rundt vurdering og elevmedvirkning skulle besvares. Vi ble en gruppe på 4, og jeg fant ut at det var en fin anledning til å teste ut Etherpad. Det viste seg å fungere helt glimrende, bortsett fra at vi hadde litt småproblemer med at vi av og til datt ut. Det kan jo like gjerne være hotellnettverket, slike nettverk er ikke alltid like stabile…

En ulempe jeg ser nå når vi har kikket litt på dette verktøyet er at man ikke kan dele ut nettadressen uten også å tillate flere å redigere dokumentet. Det er jo ikke alltid like ønskelig, men man vil gjerne at flere skal kunne lese… Teksten (for dette er klart en svært enkel teksteditor) kan eksporteres til flere format, men det blir ikke helt det samme. Derfor deler jeg heller ikke noen lenker her og nå til det arbeidet som ble gjort.

Spørsmål og svar etter økt 1 og 2

Hvor begynner man for å komme dit Unni Walle er i dag?

De er en skole der veldig mange av lærerne ikke er digitale, og mange elever er lite digitale. Derfor har de startet med en liten gruppe lærere som har startet, og det skal nå utvides til at alle klassene skal være digitale til høsten. De starter et prosjekt der noen skal se på vurderingskriterier, noen andre skal se på digitale verktøy osv. De regner med å bruke minst 5 år på dette prosjektet. Kunnskapsløftet er et enormt paradigmeskifte i norsk skole, og det er ikke alle som klarer å ta inn over seg hvor stor omveltning det faktisk innebærer. Arendal VGS har funnet ut at den enkleste måten å gjøre den nødvendige endringen er å gjøre det digitalt. Man må begynne i det små og jobbe se oppover. Hver lærer må finne sin arbeidsmåte, men det settes krav til form og metode i form av at vurdering og veiledning skal dokumenteres, og det skal gjøres digitalt.

Kommentar til nivå på kilder: hvor låst blir vurderingen til det “nivået” man vurderer en kilde å ligge?

Lærebok er ikke nok. Og det er mulig å strekke seg ut over det nivået kildene angir.

Hvordan gjør dere det i praksis når elevene skal få tid og mulighet til å forbedre en innlevering?

Det er klart at dette i praksis er ganske begrenset. Lærer går ganske fort gjennom hovedtemaene for et kompetansemål, og gir deretter ut områder til elevene slik at man ender opp med en “klassebank” av kunnskap. Elevene jobber ofte sammen i grupper på 3, og leverer oppgave sammen.

Hvor fritt kan elevene velge arbeidsmetode? Er det lærer som styrer grupper etter valg?

Elevene får bare velge til en viss grad, det er f.eks. ikke alltid de får jobbe individuelt. Gruppene kan være basert på både nivå, tema og arbeidsmåter.

Hvordan klarer elevene å forholde seg til så mange forskjellige systemer som det blir dersom alle lærere har hver sine arbeidsmåter?

De forsøker å samle det slik at elevene skal møte en mer ensartet undervisningsform.

Egenvurdering: viktig å få elevenes signatur. Løper de etter elevene med et papir?

Dette er juss. Og i utgangspunktet burde det holde at det står noe i elevens “boks”, fordi denne er det egentlig bare eleven som har tilgang til å skrive i. Eleven blir bedt om å ta en utskrift av vurderingen som blir gitt, signerer den og leverer til kontoret. Fysisk underskrift er det eneste som er juridisk holdbart. (Så lenge man ikke har digital signatur.) Det er alltid noen som ikke leverer inn, og dette kan representere et problem. Viktig at dette blir elevens ansvar.

Er foresatte dratt inn i denne prosessen?

Ikke i videregående. De sier heller at foreldre kan ta kontakt dersom det er ønskelig.

 

Videre demonstrasjon av Fronter og diverse diskusjon rundt både Fronter og diverse finurligheter i vurdering, konsekvenser av manglende vurdering osv.

Previous Older Entries