Det internasjonale kjemiåret 2011

Jeg har meldt meg/blitt spurt om å bidra til en felles blogg for Norsk Kjemisk Selskap (NKS) i forbindelse med kjemiåret 2011. Blogginnleggene vil sannsynligvis bli dobbelpostet her og på den bloggen. Hensikten er å gjøre kjemi mer synlig, og skape litt blest omkring kjemiåret 2011. Oppstart er tenkt over sommeren.

Så – mitt spørsmål er: Hva skal jeg skrive om? Hva ville dere finne interessant å lese om innen kjemi?

Det er snakk om (for meg) å skrive et innlegg ca annenhver måned, og det skal være mange som bidrar slik at det blir 2-3 innlegg per uke.

Jeg tenker at for meg er det naturlig å skrive om emner i tilknytning til skole og undervisning, men i og med at jeg ikke skal undervise kjemi igjen før høsten 2011 blir det ikke erfaringsbasert eller deling av undervisningsopplegg i første omgang i alle fall.

Advertisements

Avslutning

Så var dagen her. Siste arbeidsdag på Askøy VGS. En dag med mange og blandede følelser. Trist og vemodig fordi jeg forlater en flott arbeidsplass. Glad fordi det er ferie, og de siste rotete ukene av skoleåret endelig er omme. Spent fordi en epoke er over og en ny begynner.

Mine kolleger på Askøy har i alle fall i dag lært at jeg er en tåreperse uten like… men sånn er jeg bare, det må jeg og de rundt meg bare leve med. Så da en først hadde begynt å felle tårer over en annen kollega som slutter, var jeg i gang… sukk.

Jeg forsøkte å holde en tale i dag, men hjernen var full av tårer og jeg tror ikke jeg fikk sagt alt. Så da sier jeg det her også, jeg 🙂

Det er med tungt hjerte jeg takker for meg. Det har vært fire flotte og lærerike år på Askøy VGS. Helt fra første dag har jeg blitt møtt med velvillighet, hjelpsomhet og vennlighet overalt. Særlig Veronica fikk gjennomgå i begynnelsen, jeg maste hull i hodet på henne for å få vite ALT. Jeg har blitt utfordret på alle plan: kontrollfriken og perfeksjonisten i meg, kun overgått av Inge-Arild, fikk utfolde seg blant kjemikalier og utstyr der jeg ryddet av hjertens lyst. Kjemikeren i meg fikk boltre seg med elever på kjemisalen 10 timer i uken de siste årene. Den strenge mammaen i meg fikk bryne seg på TiP-elever som ikke alltid var helt tamme. Hvem visste vel at 17-åringer kunne være verre enn 3-åringer i trassalder? Jeg har i alle fall lært det nå, og lurer på om jeg ikke foretrekker 3-åringen… Datanerden i meg ble tidlig oppdaget, og jeg har fått leke med pc og programvare som både virket og ikke virket, delt av min erfaring og kunnskap, og forhåpentligvis også smittet noen med min entusiasme. Jeg forsøkte å formidle den til elevene også, med blandet hell. Skravlebøtten i meg har sørget for at det sjelden var stille på arbeidsrommet, men jeg håper jo at de som sitter der hadde hatt vett til å stoppe meg dersom det ble for ille. Nå får dere i alle fall arbeidsro! Perioden da jeg hadde Rannveig og Hallgeir på hver side av meg ble preget av mye treningsprat, og jeg oppdaget en ukjent side ved meg selv: jeg liker faktisk å trene! Trening har det blitt mye av det siste året, og fotballtreningen fredager etter arbeidstid har vært veldig kjekk, selv om jeg nok kanskje har løpt mer i veien enn spilt ball. Gøy har det uansett vært, og jeg har følt meg velkommen og som en del av «laget».

Jeg har gledet meg til å gå på jobb HVER ENESTE DAG disse fire årene, og mye av fortjenesten for det ligger hos gode kolleger. Jeg vet hvordan det motsatte er, og hvor priviligert jeg er som har en jobb jeg elsker.

Jeg kommer til å savne dere alle sammen. Tusen takk for meg.

Muntlig eksamen kjemi2

I går var min kjemi2-klasse oppe til muntlig eksamen. Hele klassen, faktisk, siden den består av hele 5 flotte elever. Vi hadde valgt modell med 48 timers forberedelse. Siden HFK (Hordaland Fylkeskommune) ikke har klart å beskrive denne type eksamen for realfag i sine retningslinjer, laget jeg retningslinjer selv. Så mye for sentrale retningslinjer som skal sørge for rettferdighet…

Eksamen ble gjennomført som følger:

  1. Ved offentliggjøring av trekk trakk elevene hver sitt emne de skulle forberede en presentasjon om.
  2. Eksamen startet med at eleven fikk 15 minutter til å holde en presentasjon.
  3. Eleven blir eksaminert i det kjente emnet.
  4. Eleven gjør (deler av) en øvelse i et annet emne. Øvelsene var utelukkende øvelser vi hadde gjort i løpet av året, og jeg valgte vekk øvelser som hadde gått litt skeis.
  5. Eleven eksamineres i det ukjente emnet.

De trakk ikke ukjent emne, jeg hadde satt opp kombinasjoner slik at alle skulle få sjansen til å vise kunnskap i en bred del av faget. I retningslinjene står det så fint at eleven skal vise bredde og dybde, og jeg tenker da at eksaminering etter presentasjon var dybde-delen, og ukjent emne var bredde, og at jeg ikke forventet dyptgående detaljkunnskap i dette.

Arket elevene fikk utdelt til forberedelsen oppga et emne (helt generelt, som f.eks. «Biokjemi», «Uorganisk analyse» osv), en liste over kompetansemål som kunne være aktuelle å dra inn (men den var ikke ment som noe absolutt kravliste) og noen spørsmål for å hjelpe dem i gang. («Hvordan går vi frem for å analysere en ukjent saltblanding», «Hvordan anvendes elektrokjemi i dagligliv/industri?») De fleste fikk en liste mellom 4 og 7 kompetansemål. Til ukjent del hadde jeg også satt opp en del kompetansemål, som hørte naturlig sammen under et emne.

Og resultatet? Vel… dette gikk ikke helt bra, rett og slett.

Elevene holdt fine og gode presentasjoner. De hadde åpenbart jobbet mye med dette, og pugget sitt manus med et faglig godt språk. Men… Det ble litt mye fortelling og litt lite kjemi. Og under eksaminasjonen i etterkant forsvant det faglig trygge språket og sikkerheten de utviste i forhold til emnet da de gjenfortalte sitt manus. Og deri ligger kanskje fallgruven i denne typen eksamen: eleven vier de 48 timene fullt og helt til et foredrag, og glemmer at det de skal er å vise faglig kunnskap. Flere sa de ikke hadde hatt tid til å lese så mye på «resten». (Helt generelt vil jeg her skyte inn at det er jo det man går på skolen for fra august til mai, men jeg er kanskje litt sær…)

Jeg hadde ikke særlig høye tanker om meg selv som lærer da vi var ferdige i går. Det føles som om jeg har sviktet på et vis. Og kanskje har jeg det. Men hvor?

Lærdommen må være at enn så ubehagelig det er må elevene utsettes for denne type «grilling» oftere. Foran resten av klassen. De må tåle å bli tvunget til å komme med klare entydige svar. Og klassen må følge med, stille spørsmål og LÆRE hvordan man formidler fag. Og at verden ikke raser sammen om man svarer feil. Det er lov å gjøre feil! Man SKAL gjøre feil, og stå for det. ** Og ikke minst: det er ikke læreren som er fasiten. Jeg er ganske bevisst på å tvinge elevene til å tenke selv og ikke bare gi dem svarene. Men jeg må bli enda tøffere. Rett og slett. Elevene må lære å tenke selv, og de må lære å lære.

** Jeg hadde en gang en kordirigent som ga oss klar beskjed om å synge feil med overbevisning, ikke bare late som om vi sang og håpe at noen andre traff rett tone. For når vi sang feil kunne dirigenten høre det og korrigere oss. Så lenge vi lot være, trodde hun at vi kunne det vi skulle. Om nødvendig ble vi stilt på rekke og bedt om å synge en og en til hun fant hvem som sang feil. Det var beintøft. Og nervepirrende. Men det ga resultater. Dette var koret som få år senere ble kjent som Voci Nobili…