Muntlig eksamen kjemi2

I går var min kjemi2-klasse oppe til muntlig eksamen. Hele klassen, faktisk, siden den består av hele 5 flotte elever. Vi hadde valgt modell med 48 timers forberedelse. Siden HFK (Hordaland Fylkeskommune) ikke har klart å beskrive denne type eksamen for realfag i sine retningslinjer, laget jeg retningslinjer selv. Så mye for sentrale retningslinjer som skal sørge for rettferdighet…

Eksamen ble gjennomført som følger:

1. Ved offentliggjøring av trekk trakk elevene hver sitt emne de skulle forberede en presentasjon om.
2. Eksamen startet med at eleven fikk 15 minutter til å holde en presentasjon.
3. Eleven blir eksaminert i det kjente emnet.
4. Eleven gjør (deler av) en øvelse i et annet emne. Øvelsene var utelukkende øvelser vi hadde gjort i løpet av året, og jeg valgte vekk øvelser som hadde gått litt skeis.
5. Eleven eksamineres i det ukjente emnet.

De trakk ikke ukjent emne, jeg hadde satt opp kombinasjoner slik at alle skulle få sjansen til å vise kunnskap i en bred del av faget. I retningslinjene står det så fint at eleven skal vise bredde og dybde, og jeg tenker da at eksaminering etter presentasjon var dybde-delen, og ukjent emne var bredde, og at jeg ikke forventet dyptgående detaljkunnskap i dette.

Arket elevene fikk utdelt til forberedelsen oppga et emne (helt generelt, som f.eks. «Biokjemi», «Uorganisk analyse» osv), en liste over kompetansemål som kunne være aktuelle å dra inn (men den var ikke ment som noe absolutt kravliste) og noen spørsmål for å hjelpe dem i gang. («Hvordan går vi frem for å analysere en ukjent saltblanding», «Hvordan anvendes elektrokjemi i dagligliv/industri?») De fleste fikk en liste mellom 4 og 7 kompetansemål. Til ukjent del hadde jeg også satt opp en del kompetansemål, som hørte naturlig sammen under et emne.

Og resultatet? Vel… dette gikk ikke helt bra, rett og slett.

Elevene holdt fine og gode presentasjoner. De hadde åpenbart jobbet mye med dette, og pugget sitt manus med et faglig godt språk. Men… Det ble litt mye fortelling og litt lite kjemi. Og under eksaminasjonen i etterkant forsvant det faglig trygge språket og sikkerheten de utviste i forhold til emnet da de gjenfortalte sitt manus. Og deri ligger kanskje fallgruven i denne typen eksamen: eleven vier de 48 timene fullt og helt til et foredrag, og glemmer at det de skal er å vise faglig kunnskap. Flere sa de ikke hadde hatt tid til å lese så mye på «resten». (Helt generelt vil jeg her skyte inn at det er jo det man går på skolen for fra august til mai, men jeg er kanskje litt sær…)

Jeg hadde ikke særlig høye tanker om meg selv som lærer da vi var ferdige i går. Det føles som om jeg har sviktet på et vis. Og kanskje har jeg det. Men hvor?

Lærdommen må være at enn så ubehagelig det er må elevene utsettes for denne type «grilling» oftere. Foran resten av klassen. De må tåle å bli tvunget til å komme med klare entydige svar. Og klassen må følge med, stille spørsmål og LÆRE hvordan man formidler fag. Og at verden ikke raser sammen om man svarer feil. Det er lov å gjøre feil! Man SKAL gjøre feil, og stå for det. ** Og ikke minst: det er ikke læreren som er fasiten. Jeg er ganske bevisst på å tvinge elevene til å tenke selv og ikke bare gi dem svarene. Men jeg må bli enda tøffere. Rett og slett. Elevene må lære å tenke selv, og de må lære å lære.

** Jeg hadde en gang en kordirigent som ga oss klar beskjed om å synge feil med overbevisning, ikke bare late som om vi sang og håpe at noen andre traff rett tone. For når vi sang feil kunne dirigenten høre det og korrigere oss. Så lenge vi lot være, trodde hun at vi kunne det vi skulle. Om nødvendig ble vi stilt på rekke og bedt om å synge en og en til hun fant hvem som sang feil. Det var beintøft. Og nervepirrende. Men det ga resultater. Dette var koret som få år senere ble kjent som Voci Nobili…