Muntlig eksamen kjemi2

I går var min kjemi2-klasse oppe til muntlig eksamen. Hele klassen, faktisk, siden den består av hele 5 flotte elever. Vi hadde valgt modell med 48 timers forberedelse. Siden HFK (Hordaland Fylkeskommune) ikke har klart å beskrive denne type eksamen for realfag i sine retningslinjer, laget jeg retningslinjer selv. Så mye for sentrale retningslinjer som skal sørge for rettferdighet…

Eksamen ble gjennomført som følger:

  1. Ved offentliggjøring av trekk trakk elevene hver sitt emne de skulle forberede en presentasjon om.
  2. Eksamen startet med at eleven fikk 15 minutter til å holde en presentasjon.
  3. Eleven blir eksaminert i det kjente emnet.
  4. Eleven gjør (deler av) en øvelse i et annet emne. Øvelsene var utelukkende øvelser vi hadde gjort i løpet av året, og jeg valgte vekk øvelser som hadde gått litt skeis.
  5. Eleven eksamineres i det ukjente emnet.

De trakk ikke ukjent emne, jeg hadde satt opp kombinasjoner slik at alle skulle få sjansen til å vise kunnskap i en bred del av faget. I retningslinjene står det så fint at eleven skal vise bredde og dybde, og jeg tenker da at eksaminering etter presentasjon var dybde-delen, og ukjent emne var bredde, og at jeg ikke forventet dyptgående detaljkunnskap i dette.

Arket elevene fikk utdelt til forberedelsen oppga et emne (helt generelt, som f.eks. «Biokjemi», «Uorganisk analyse» osv), en liste over kompetansemål som kunne være aktuelle å dra inn (men den var ikke ment som noe absolutt kravliste) og noen spørsmål for å hjelpe dem i gang. («Hvordan går vi frem for å analysere en ukjent saltblanding», «Hvordan anvendes elektrokjemi i dagligliv/industri?») De fleste fikk en liste mellom 4 og 7 kompetansemål. Til ukjent del hadde jeg også satt opp en del kompetansemål, som hørte naturlig sammen under et emne.

Og resultatet? Vel… dette gikk ikke helt bra, rett og slett.

Elevene holdt fine og gode presentasjoner. De hadde åpenbart jobbet mye med dette, og pugget sitt manus med et faglig godt språk. Men… Det ble litt mye fortelling og litt lite kjemi. Og under eksaminasjonen i etterkant forsvant det faglig trygge språket og sikkerheten de utviste i forhold til emnet da de gjenfortalte sitt manus. Og deri ligger kanskje fallgruven i denne typen eksamen: eleven vier de 48 timene fullt og helt til et foredrag, og glemmer at det de skal er å vise faglig kunnskap. Flere sa de ikke hadde hatt tid til å lese så mye på «resten». (Helt generelt vil jeg her skyte inn at det er jo det man går på skolen for fra august til mai, men jeg er kanskje litt sær…)

Jeg hadde ikke særlig høye tanker om meg selv som lærer da vi var ferdige i går. Det føles som om jeg har sviktet på et vis. Og kanskje har jeg det. Men hvor?

Lærdommen må være at enn så ubehagelig det er må elevene utsettes for denne type «grilling» oftere. Foran resten av klassen. De må tåle å bli tvunget til å komme med klare entydige svar. Og klassen må følge med, stille spørsmål og LÆRE hvordan man formidler fag. Og at verden ikke raser sammen om man svarer feil. Det er lov å gjøre feil! Man SKAL gjøre feil, og stå for det. ** Og ikke minst: det er ikke læreren som er fasiten. Jeg er ganske bevisst på å tvinge elevene til å tenke selv og ikke bare gi dem svarene. Men jeg må bli enda tøffere. Rett og slett. Elevene må lære å tenke selv, og de må lære å lære.

** Jeg hadde en gang en kordirigent som ga oss klar beskjed om å synge feil med overbevisning, ikke bare late som om vi sang og håpe at noen andre traff rett tone. For når vi sang feil kunne dirigenten høre det og korrigere oss. Så lenge vi lot være, trodde hun at vi kunne det vi skulle. Om nødvendig ble vi stilt på rekke og bedt om å synge en og en til hun fant hvem som sang feil. Det var beintøft. Og nervepirrende. Men det ga resultater. Dette var koret som få år senere ble kjent som Voci Nobili…

8 kommentarer (+add yours?)

  1. Tor Jan Eikeland
    jun 10, 2010 @ 12:45:48

    Det du beskriver stemmer bra med mine erfaringer med 48t i Bi2. Hadde også et parti i KJ2 oppe i går, og valgte da 1t forberedelse. I Buskerud kan vi enda velge – og de fleste realister velger kort forberedelsestid. Denne eksamen gikk akkurat som forventet – svakt bedre enn SP.

    I utgangspunktet er jeg positiv til 48t – og foredraget. Har prøvd det tre ganger i Bi2 – første gang var så mislykket at sensor senere ikke har villet være sensor. Siste gangen var jeg rimelig fornøyd, men ikke alle elevene. Det jeg gjorde da var å øke stoffmengden til foredraget (ca 1/3 av alle komp. mål) og vi holdt hele samtalen etterpå innenfor disse målene. Mitt råd til elevene var å gå i dybden på foredraget og ikke forsøke å dekke alle målene, men å tenke at det som ikke ble belyst i foredraget kanskje var spesielt aktuelt i samtalen etterpå. Så klart fulgte ikke alle rådet:-). Med tre oppgaver dekket de seks elevene alle mål.

    48t eksamen krever at elevene er øvd på foredrag – hva det vil si å vise kompetanse. Alt for mange kommer med et sammendrag av læreboka, noe som jo er rimelig uinteressant. Det er her det er viktig å øve, har ennå ikke hatt noen gruppe å prøve det på. TJ

  2. Erik Espedal Boge
    jun 10, 2010 @ 18:54:23

    Retningslinjene i Rogaland presiserer at det er den uforberedte delen som skal vektes tyngst, det har mine håpefulle fått innprentet før det eventuelt braker løs i neste uke.

    Elevaktivitet må også for min del være et satsningsområde for neste år, og det er altfor lett å ta fra elevene nytten av å jobbe lenge med en oppgave eller emne. Som så mye annet er det veldig sent å gå i gang med sånt etter ti-elleve skoleår, det ser ikke ut som grunnskolen fokuserer mest på systematisk egenarbeid.

    Et lite detaljspørsmål til gjennomføringen: hvor lang tid satte dere av til hver kandidat? Hvordan var tidsfordelingen mellom foredrag, forsøk og samtale.

  3. Kjemikeren
    jun 10, 2010 @ 19:16:32

    Ah, trodde jeg skrev tidene.
    15 min presentasjon
    ca 5 min eksaminasjon i presentert emne
    ca 5-10 min til øvelse/diskusjon omkring øvelse
    Resten til eksaminasjon i emnet tilknyttet øvelsen. Total tid 45 min/elev. Det var i minste laget, jeg holdt det nesten for de fleste av dem, men brukte vel nesten en time på den ene eleven. Neste gang vil jeg ha bare 10 min. presentasjon.

  4. Erik Espedal Boge
    jun 10, 2010 @ 19:43:03

    Jeg legger opp til 10 minutter presentasjon, og 30 minutter totalt per elev (naturfag yf og fysikk). Et til to kompetansemål som utgangspunkt. Med bare 30 minutter per elev, blir tiden også en faktor. De bør ha øvet gjennom, og fullført på 8 minutter hjemme er tipset mitt. Etterpå blir det et par minutter med oppfølgingsspørsmål til foredraget, disse spørmålene blir i praksis avjørende for vurderingen av den forberedte delen. Så en uforberedt del, hentet fra resten av pensum.

    Dersom elevene visste at eksaminasjonen skulle ta utgangspunkt i et forsøk, burde jo «resten» være redusert til en bortimot håndterlig mengde, men det er også hos meg sært å mene at hele skoleåret kan brukes.

    For å «tvinge» elevene til å gi klare, entydige svar: sommerlektyren min er Doug Lemovs «Teach like a champion», som har mange prinsipper for klasseledelse og planlegging. Teknikk 2, «Right is right», er kanskje det vi er ute etter: å ikke anta at elevene har kunnskapen fordi de kan gi et delvis riktig svar og ikke godta definisjoner som ikke er 100% korrekte.

  5. Kristoffer Helming
    jun 10, 2010 @ 21:11:20

    Må beklage å si at du angriper problemet feil.

    Da du selv var på videregående, opplevde du antakeligvis som alle andre å bli introdusert til mange ulike tenke måter. Å tenke sosialt er en av disse tenke måtene.

    Om en har noe som helst korn av selv innsikt i seg så vet man at det oppleves som utrygt og skremmende å skifte måte å tenke på. Det vil foreligge en motstands tenking å endre tenke sett. Skjer slik motstands tenking ofte kan dette resultere i at man blir nedstemt, umotivert og i verste fall få angst og/eller depresjon.

    Matematikk, norsk, engelsk, fysikk, kjemi, historie og mange flere fag opperer med forskjellige tenkesett. Det tryggeste for mange er å holde seg til kun ett tenkesett og blokker de andre. Vanlige tenkesett ser ut til å være det sosiale, historie og matematikk.

    Det å holde seg til ett tenkesett gjør en oftest flink i det feltet, men elendig i de andre.

    Heldigvis finnes det løsninger på dette problemet, så hør nøye etter!

    En løsning er å opperere med tverfaglige prøver og eksamner som krever fagkunnskaper fra flere fag. Dette vil tvinge(om eleven er seriøs) eleven å fusjonere tenkesett slik at disse tankesettene kan oppleves som ett tankesett.På den måten kan en eliminere noe av den nervepirrende motstands barrieren ved skift av tenkesett.

    Spessielt bør sosial tankegang fusjoneres med faglig. Dette er for å skape forvirring angående om en bør holde seg til det sosiale eller det faglige. Om en ikke lager slik forvirring så risikerer man at eleven holder seg til det sosiale eller det faglige.

    Eventuelt kan man dytte eleven gjennom motstands barieren som kan bety depresjon, angst, personlighets forandring, atferds problemer eller liknende. Det man ender opp med er at eleven vil klamme seg fast til et annet tenkesett. Vil si at opp i mot alle lærere i Norge enten lar vær å dytte eller dytter. Dessverre ender en slik dytting at læreren blir upopulær og i værste fall blir det snakk om bytting av lærer. Klaging, sutring og demotivasjon vil være konsekvenser.

    Nøkkelen til å fjerne mesteparten av faglige relaterte problemer i norsk skole er å fjerne de smerte overgangene mellom tenkesettene. En må fusjonere.

    Andre måter å fusjonere er å drive dual undervisning hvor en prøver å formidle for eksempel fysikk og matematikk samtidig. Eller kansje norsk og historie samtidig.

    Om en ikke ønsker å endre sin undervisnings metode kan en så oftest så mulig prøve å lage koblinger mellom det faget en underviser i og de andre fagene. I tillegg må faget en underviser i kobles opp i mot det sosiale.

    Det er viktig å lage såpass mye forvirring over hvor grensene mellom fagene går. Dette er for å fusjonere flest mulige tenkesett.
    Sosialt tankesett må fusjoneres med de faglige tenkesettene, ellers så risikerer man at eleven holder seg til det sosiale.

    Grensene må være noe tydelig slik at man på prøver og eksamner allikevel bare holder seg til faget.

    I bunn og grunn ønsker de fleste å være vellykket, men angsten for å miste ferdigheter og evner (blant annet de sosiale) som kan oppstå når en skifter tenkesett kan bli for stor.

  6. JoddeHaa
    jun 11, 2010 @ 01:13:55

    Jeg er muligens sånn halvveis enig med Kristoffer Helming, men han blir kanskje litt abstrakt. Jeg er alltid veldig skeptisk til forelesere som skal frelse oss med en eller annen genial høytflyvende filosofi, men ikke klarer å være konkret eller tenke på at vi skal ha en eksamen der vi måles i helt spesifikke ting som vi må ha gjort. Det går ikke an å være for genial i undervisningen.

    Men. Poenget han har, er: Det å presse elevene kan slå tilbake på en selv. Noen eksempler fra barneoppdragelse av Jesper Juul i Dagbladet magasinet for noen uker siden:

    http://www.dagbladet.no/2010/05/21/magasinet/jesper_juul/familie/barn/11806512/

    http://www.dagbladet.no/2010/05/28/magasinet/jesper_juul/familie/barn/11901304/

    «»»Nå for tiden ser vi en sakte voksende gruppe av foreldre og pedagoger man kan kalle «neo-konservative». De har overvært eller opplevd episoder som den som er beskrevet ovenfor, og har gjenopptatt gamle metoder fra den gang barneoppdragelsen skapte lydige barn – som ble nevrotiske som voksne. «»»

    «»»»de voksne må øve seg i å ta ansvaret, og ikke minst melde seg inn i familien med tydelig personlighet, grenser, behov og irrasjonelle merkverdigheter. Martin trenger nemlig ikke bare å bli fritatt for ansvaret, han trenger også tid til å finne ut av hvem foreldrene er.

    Og så er vi klare til å besvare spørsmålet om hva foreldrene burde gjort. Det som skjedde på restauranten vil nemlig skje igjen.

    Det begynner med at de voksne spør Martin hvor han helst vil sitte. Dårlig idé! Det er mye bedre at de voksne setter seg der de vil, og overlater den siste stolen til sønnen. Hvis han ikke er fornøyd med det, kan han si fra, og foreldrene kan vurdere om de vil bytte med ham. Av gammel vane vil Martin bare si hvor han ikke vil sitte. Det bør ikke åpne for annet enn en vennlig oppfordring om å be ham fortelle hva han vil. Hvis han sier at han heller vil sitte på mors plass, kan mor uten problemer vurdere det, forutsatt at hun ikke gjør det for å unngå en konflikt!

    Om vi forestiller oss at alle de voksne sier nei, blir Martin sin vane tro frustrert. Det eneste de voksne behøver å gjøre er å se vennlig på ham, og si: «Ja, det er grusomt, men sånn er det, vennen min. Man kan si hva fra man ønsker, men man kan ikke alltid få det». Etter hvert blir frustrasjonen mindre høylytt og vil vare kortere.»»»

    Hovedbudskapet her er så vidt jeg kan skjønne ikke å sette firkantede regler, men å styre elevene uten at de merker det inn på riktige måter å tenke på. Hvis man er eksplisitt får man derimot motstand. Dette er også HOVEDPOENGET også i boken Doug Lemovs “Teach like a champion” som ble nevnt høyere opp i tråden (som jeg kun har lest en artikkel i NYTimes om, men ikke selve boken)

  7. Trackback: Tweets that mention Muntlig eksamen kjemi2 « Kjemikerens utvikling -- Topsy.com
  8. Henning Lund
    jun 12, 2010 @ 20:17:56

    For å komme litt ned på jorden igjen etter de høytflyvende bidragene over: Jeg tror jo ikke at du har sviktet ;-)Men vi må lære hvordan vi skal forholde oss til denne eksamensformen med lang forberedelsestid. VI må lære å lage oppgaver som passer, og elevene må ta inn over seg at «jobben» deres på en eksamen er å overbevise om egen kompetanse. Det er ikke enkelt å gjøre det ved å presentere en ferdig PowerPoint. Du sier det vel selv: Elevene bruker for mye av tiden til å produsere PP og for lite tid til å lære emnet sitt. Jeg har ellers oppsummert mine erfaringer her: http://lektorlund.blogspot.com/2010/06/eksamener-opp-og-i-mente-arets.html

Legg igjen en kommentar