Tavle vs powerpoint

I går kveld (og litt nå i morges) kom det kommentarer og en liten debatt på twitter i kjølvannet av denne artikkelen. Lærerne i min følger-liste har forskjellig praksis. Vi ser ut til å være enige om at en overlesset powerpoint der elevene bare sitter passivt og følger med (evt febrilsk forsøker å notere mens læreren som ikke skriver noe, går for fort frem) er ganske så ubrukelig. Hvis man finleser artikkelen litt så er det jo nettopp overdreven bruk av effekter + for mye tekst som kritiseres.

Jeg er så heldig å ha smartboard tilgjengelig i veldig mange av rommene jeg underviser i (i år faktisk i alle). Jeg foretrekker å bruke powerpoint fremfor smartboard sin Notebook, uten at jeg egentlig på noen kort måte kan forklare hvorfor. Powerpoint er for meg skjelettet av en undervisningsøkt. Den hjelper meg til å ha en god struktur (jeg er fryktelig glemsk), ha eksempler jeg vet det finnes løsning på osv. Kombinert med smartboard blir det en interaktiv undervisning, der jeg kan stoppe opp, tegne og forklare. Blir det for liten plass på en side, kan jeg enkelt legge til et blankt lysbilde uten å gå inn og ut av presentasjonen. Når det er store kompliserte utregninger, eller jeg vet at økten ligger på en tid på dagen da jeg er sliten og ufokusert, hender det at jeg har ført utregningene på pc og henter frem linje for linje, men det er heller sjeldent.

Etter en økt lagrer jeg umiddelbart presentasjonen i .pdf-format og legger ut til elevene. Den opprinnelige presentasjonen blir ikke lagret med håndskriften på, for å øke gjenbruksverdien. Her er et eksempel på hvordan en slik .pdf-fil til elevene kan se ut:

Det er noe kluss med presentasjonen og slideshare, dessverre. Pdf-versjonen kan hentes her.

Advertisements

Seminar for kjemielever på UiB

Referat fra seminaret vi deltok på sist tirsdag, publisert på kjemiårets blogg.

Forrige tirsdag hadde vi gleden av å ta med oss alle våre 56 kjemi1-elever (minus noen få) til et seminar som kjemisk institutt på UiB arrangerte i forbindelse med kjemiåret.
Vi kunne velge mellom 4 bolker (en eller flere), og valgte å melde våre på de tre siste, siden den første runden innehold foredrag som ikke er relevante for kjemi1. Jeg tenkte at det var greit å ikke overlesse elevene med kjemi de ikke har grunnlag for å forstå så tidlig i året…
Foredragene var alle svært interessante, og mer eller mindre relevante for årets pensum. Alle ga de innsikt i hva man faktisk kan bruke en kjemiutdannelse til, og flere av elevene mine har skrytt av opplegget. De fikk en innholdsrik dag, vekk fra skolen men likevel faglig relevant samtidig som de slapp å tenke at de må bli testet i det de hører.
Først ut var Tore Skodvin, som snakket om nanomaterialer. Han fortalte generelt om hva det er, hvilke strukturer de kan ha, og viste eksempler på bruksområder. Helt til slutt tok han seg også tid til å nevne at helseeffektene av disse materialene enda ikke er kartlagt, slik at vi inntil videre kanskje bør utvise en del forsiktighet.
Skodvin ble etterfulgt av Tanja Barth som hadde fått en utakknemlig jobb å skulle snakke om oragnisk kjemi – på bare 30 minutter! Det er jo ikke nok til begynnelsen engang… Men hun mestret oppdraget med glans, og ga en grunnleggende innledning før hun trakk tråden videre til sitt forskningsområde: alternative drivstoff basert på lignin fra trevirke.

Etter en effektiv lunsj var det tid for Irene Skaar som snakket om stoff fra sin masteroppgave: fargestoffer og antioksidanter. Hun ga oss en oversikt over hovedgruppene av fargestoffer i naturen før hun siktet seg inn på antocyaner, som er fokus for oppgaven hennes (slik jeg oppfattet det). Nå ble det mer utfordrende for elevene fra kjemi1, siden Skaar også ga en oversikt over kromatografiske metoder og snakket litt om NMR, uten å gå inn på detaljer.
Andre del av denne bolken var det Knut Børve som sto for. Han skulle snakke om vannkjemi, selv om han i følge ham selv ikke jobber med dette i det hele tatt. Dette var kanskje foredraget jeg var mest spent på, for mitt minne av Børve fra UiB kommer fra det desiderst vanskeligste kjemifaget jeg har tatt: anvendt kvantekjemi (beklager, Børve 😉 ). Derfor ble jeg imponert over hvor tydelig og enkelt han klarte å gi en skikkelig oversikt over vannets egenskaper og særegenheter! På en halv time dekket han store deler av vannkjemi-kapitlet i pensum, på en forståelig måte. I dette foredraget fikk vi også dagens eneste praktiske innslag: en demonstrasjon av hvordan tilsetning av tørr-is påvirker pH i en vannløsning av NH3. Det ble en underholdende demonstrasjon, og elevene holdt seg våkne helt uten problemer 🙂

Siste bolk bød på to vidt forskjellige foredrag. Først snakket Svein Are Mjøs om sitt arbeid med analyse av matvarer, med fokus på uønskede stoffer. Han ga en fin forklaring av kromatografi, jeg plukker med meg noen tips videre der. Til og med MS, som jeg selv har studert, ble forklart forståelig, selv om det nok var flere hakk for avansert for våre elever enda.
På slutten av en lang dag for dem som var med helt fra starten skulle Bjørn Grung si litt om språk og modeller i kjemi. Dagens klart mest engasjerte foredragsholder, med humoristiske innslag og god underholdning. Han rakk til og med littebittegrann om sitt spesialfelt: kjemometri.

Alt i alt en særdeles innholdsrik dag. Glimrende arrangement, knirkefritt gjennomført!

Sette sammen ioner til formler

Originalinnlegg på kjemiårets blogg.

I forrige uke gikk vi løs på periodesystemet og begynte på forklaring av elektronkonfigurasjon, denne uken var det ioner og formler for salter som sto på programmet. Det interessante med å undervise er at jeg stadig får spørsmål fra elever stilt på en annen måte enn de jeg har hatt før. Eller elever som har feilforestillinger jeg ikke tidligere har vært borti. Det aner meg at denne tendensen aldri vil stoppe…

Bortsett fra noen som var mest frustrert over å ikke få den komplette elektronkonfigurasjonsmodellen med en gang (orbitalmodellen kommer senere i boken), var hovedproblemet i dag å sette sammen ioner til riktige formler for salter. Så jeg endte opp med to forskjellige forklaringer, den ene noe mer matematisk enn den andre:

Gitt to grunnstoffer, et metall og et ikke-metall, finn riktige ioner og sett dem sammen til et salt.
La oss for eksempel si magnesium og klor.

Det å finne riktig ioneladning ved hjelp av periodesystemet gikk greit etterhvert. Da sitter man med et positivt ion og et negativt ion.

1) Regelen er nå at summen av disse ladningene må bli null. Du trenger derfor like mange positive som negative ladninger. Dersom du har et positivt ion med ladning 2+, og et negativt ion med ladning 1-, trenger du to av det negative for å veie opp for begge de to positive ladningene på det positive ionet.
I eksemplet blir dette: Mg får ladning 2+, Cl får ladning -. Da trenger jeg to ioner av klor for å få 2-, og formelen blir MgCl2.

2) Elektroner kan ikke svirre rundt på egenhånd. Magnesium gir vekk to elektroner (ikke ett om gangen, to på en gang). Klor kan bare ta opp ett. Da trenger jeg to klor for å ta opp begge elektronene fra magnesium, og formelen for saltet blir MgCl2.

Så langt, så greit. Den siste utfordringen de fikk var med aluminium og oksygen. Og da ble det straks verre. Rart hvordan det som er helt elementær matematikk blir borte så fort det settes i en annen kontekst ?! For tanken er akkurat den samme som den du bruker for å finne fellesnevner på brøker.

Aluminium gir fra seg 3 elektroner og får ladning 3+.
Oksygen tar opp 2 elektroner og får ladning 2-.
For at dette skal gå opp, alle elektroner få sin plass osv, må jeg altså ha 2 av aluminium og 3 av oksygen. Da gir aluminium fra seg totalt 2*3=6 elektroner, og oksygen tar opp 3*2=6 elektroner, og alle er fornøyde. Formelen blir da Al2O3.