Lekser og skoletid

Med jevne mellomrom går det en debatt om lekser i skolen. Skal vi ha dem eller ikke? Har de noe formål? Er de bare en etterlevning etter den tiden man ikke gikk på skole alle ukedagene? Er de rett og slett et overgrep mot elevene?
Svaret er vel: tja. Det spørs hvordan man ser det.

I utgangspunktet synes jeg ikke noe om å gi lekser fast, for leksenes skyld. Når jeg ser på det mine barn får i lekse, er det ofte uten mål, bortsett fra å gjøre flere oppgaver av samme type som de gjør på skolen (særlig de første par-tre årene). Barna gjør dem samvittighetsfullt, men vet ikke hvorfor. Men når eldstemann kommer hjem etter mattegruppe og skal utforske magisk kvadrat, da har det en hensikt. De har snakket om noe, og får gjøre utforsking på egenhånd før de møtes igjen neste gang.

Hva så med mine egne elever? Jeg gir i økende grad lekser. Eller – jeg forventer at de jobber med oppgaver hjemme. Resultatet er ofte at de ikke gjør det av ulike grunner, og jeg blir frustrert. Jeg ser to løsninger: de må bli mer bevisst på at det skal gjøres noe mellom de gangene vi møtes i klasserommet, og jeg må bli tydeligere på hva jeg forventer. Hvorfor? Fordi de timene vi har sammen ikke er tilstrekkelig for å få innarbeidet nødvendig teknikk og kunnskap til å kunne få den karakteren de ønsker på eksamen, i en del tilfeller snakker vi om 6-ere, og man får ikke 6 i f.eks. matematikk R1 dersom læreren har fordypet seg i funksjonsanalyse og skippet sannsynlighetsregningen fordi det tok så lang tid å forstå derivasjon og bevisføring.

Så kan man si at hva med omvendt undervisning, der lærer lager videosekvenser elevene skal se hjemme som forklarer enten oppgaver eller teori-emner, mens elevene jobber med oppgaver i timene under veiledning av lærer, med det mål for øyet at læreren får mer tid med den enkelte lærer. Supert – sånn rent bortsett fra at vi fremdeles snakker om lekser – skolearbeid utenfor undervisningstiden. Så i DEN diskusjonen er vi akkurat like langt.

Men grunnet en tweet fra en elev i går begynte jeg å tenke: eleven begynte på skolen 09:45 den dagen, og var av ulike grunner ferdig med sine skoletimer kl 11:15. 90 minutter undervisning altså. Eleven var glad og lykkelig på vei hjem. Det var åpenbart ikke noe alternativ å bli sittende på skolen og gjøre noe skolearbeid, f.eks. i det faget vedkommende mistet undervisning i den dagen. Så da tenkte jeg: hvor mye tid bruker en elev EGENTLIG på skolearbeid i løpet av en uke?

En elev på studiespesialiserende har 30 timer på 45 minutter hver uke. Det blir 22,5 klokketimer. En arbeidsuke for normale arbeidstakere (lærere er IKKE i den kategorien!) er 37,5 klokketimer. Det betyr at eleven, etter en full uke undervisning, fremdeles har 15 timer igjen før man når vanlig arbeidstid for en voksen. Her har jeg ikke tatt hensyn til pause og lunsj.
La oss nå si at eleven har samtlige friminutt og lunsjpauser den uken, hvilket en elev hos oss i praksis IKKE har. Da har man 2*15 + 45 minutter pause hver dag, til sammen 6 timer og et kvarter på en uke. Tilstedeværelse på skolen er da oppe i 28 timer og 45 minutter. Fremdeles er det igjen 8 timer og et kvarter (til de 37,5 voksne har). Hvor mange bruker det på lekser i løpet av uka? Min påstand er et mindetall.

Så ikke snakk om overgrep. Eller at ungdommen har krav på fritid. De har plenty fritid. Men jeg observerer få elever som bruker en normal arbeidsdag på skolearbeid. De kommer til første time de har undervisning, og går når sin siste time med lærer er ferdig.

Når eleven sitter på skolen fra 8 til 15:15 (en full dag hos oss) hver dag med skolearbeid, DA kan vi diskutere hvor mye lekser, i betydningen hjemmearbeid, som er nødvendig. I den tiden har jeg da beregnet at eleven har normale friminutt og lunsj, og arbeidsøkter på 90 minutter mellom hvert avbrekk. Det blir 30 klokketimer ren arbeidstid på en uke. Det er 7,5 timer i tillegg til tiden de har sammen med lærere, som burde være tilstrekkelig til å gjøre det arbeidet som kreves utenom fokusert innsats i undervisningstimene.

En helt annen ting er at det som gjøres mellom skoletimene skal være målrettet og hensiktsmessig. Det har Bjørn Helge skrevet mye fornuftig om.

Faglig-pedagogisk dag på UiB 2012

Så var vi der igjen – en av de kjekkeste planleggingsdagene i året, synes nå jeg. Programmet har vært litt varierende de siste årene, men i år syntes jeg det var en del bra å velge mellom. Ett foredrag skilte seg ut, og jeg var veldig spent på hva det ville inneholde. Det innfridde alle forventninger, og jeg ga til slutt opp å notere, men ble sittende å lytte og nyte. Foredragsholder Gjert Vestrheim fra Institutt for lingvistiske, litterære, og estetiske studier, Gresk og latin, stilte ulastelig antrukket i dress og slips, og holdt foredrag fra talerstol med manuskript, tavle, kritt og piano som hjelpemidler. Tittel: «Pytagoras og musikken». Som mangeårig korsanger og matematikklærer kunne jeg jo ikke la være!
Jeg noterte en del av selve koblingen med matematikk, resten av foredraget ble en nytelse av språk og filosofi. I det følgende er det mulig det har sneket seg inn noen feil, jeg ble så fascinert at jeg ikke helt fikk fingrene med meg…

Rammen rundt foredraget var en slags filosofihistorie, egentlig, og Vestrheim startet med å fortelle om Pytagoras og hans historiske omgivelser, for å gi oss den rette setting for hovedinnholdet: matematikken i musikalske toner.

De første filosofene var opptatte av grunnleggende spørsmål. Ontologi og epistemologi. Skille mellom fenomener, det som kommer til syne, og det som ligger til grunn for fenomener, med andre ord naturlovene.
Man kan forklare en hendelse med at det er gudenes vilje, men det kan ikke vitenskapelig etterprøves. Lovene må være intellektuelt fattbare.
Matematikken får en særstilling fordi den ikke er avhengig av observasjoner. Ikke avhengig av empiri eller fenomener. Befinner seg derfor på et høyere plan. En av Pytagoras’ påstander var at alt er tall.
Han fant matematiske forhold i lyder som harmonerer.
I en skala er kvarten og kvinten de viktigste. Hvorfor klinger grunntonen godt sammen med disse? Gresk ord for skala: harmonia. En oktav har 12 tangenter, hver skala bruker bare 7. Intervallet mellom to nabotangenter på pianoet (både svarte og hvite inkludert) er alltid en halv tone. Alle våre skalaer har 5 heltonetrinn og 2 halvtonetrinn. Forholdet mellom øverste og nederste tone i en oktav er 2:1. Dobbelt så mange svingninger på den lyseste som den mørkeste. 3:2 gir kvinten, 4:3 gir kvarten. Vi snakker her om forhold mellom antall svingninger, men på Pytagoras’ tid var det strengelengden som ble beregnet. Det samme gjelder luftsøylen i en fløyte. Hvis man multipliserer forholdene for kvint og kvart, får man en oktav… Det er dermed matematisk bevist at en oktav består av en kvint og en kvart.
En kvint kan deles i en stor og en liten ters. Dette blir de to neste brøkene: 5:4 og 6:5. Tersene ble ikke regnet som symfoniske, de var noe underordnet kvint og kvart.
F og g harmonerer begge med c, men ikke med hverandre. De utgjør et heltonetrinn, en tonos: 9:8. Det fremkommer ved å multiplisere kvint med en omvendt kvart (dele kvint på kvart).
En durskala har en stor ters. En mollskala har en liten ters.
En kvart tilsvarer egentlig to heltonetrinn pluss et trinn som er litt mindre enn et halvt. En stor ters gir 80:64 mens to heltonetrinn gir 81:64. Pianostemmingen er derfor et kompromiss. Alle trinn på et klaviatur er like store. Resultatet er at alle trinn utenom oktaven er bittelitt sure. Det er for at det skal være mulig å spille alle tonearter.
Alle greske skalaer var basert på en eldre type som vi kaller pentatonisk, som består av grunntonen, kvart, kvint, oktav og et intervall til i kvarten og kvinten. Tonene ligger langt fra hverandre, og ingenting høres feil ut (som når man spiller på de svarte tangentene). Uansett hvordan man lager intervallene, må man ende opp med den samme oktaven.
Interessant er det at tonen midt i oktaven ikke klinger godt med grunntonen. Den kalles tritone. For å få noe som gir 2 når man multipliserer dem, må man bruke roten av 2, som er irrasjonalt tall, og dermed ikke kan skrives som brøk. Dette var bevis for at det var djevelens tone, og det gikk så langt at den faktisk var forbudt å bruke…

Etter denne delen snakket Vestrheim om hvordan ord og uttrykk fra dette har sneket seg videre inn i andre aspekter av dagligtalen, som at vi kan si at farger harmonerer, eller at noen sier noe umusikalsk.

Takk til Gjert Vestrheim for et nydelig avbrekk fra en lærer-faglig hverdag!

Deling og synkronisering i OneNote

OK, da har jeg brutt en barriere og laget skjermvideoer. Utrolig snodig å høre egen stemme, men resultatet ble ikke verre enn at jeg tør å legge det ut…

I dag har jeg laget tre korte videoer, som tilsammen ser på hvordan man setter opp deling og synkronisering av notatblokker i OneNote. Merk at dette bare fungerer i OneNote 2010, ikke eldre versjoner.

Den første videoen ser på hvordan man setter opp en Live ID og lager delte mapper:

Den andre videoen ser på hvordan man lager en ny delt notatblokk, eller deler en eksisterende lokal notatblokk:

Den siste videoen ser på hvordan man finner lenken for å dele, åpner delte notatblokker, og setter opp egen synkronisering: