NKUL 2012 – refleksjoner og oppsummering

Siden jeg maser på at andre må blogge om sine tanker (hører du, Henning?), er det vel strengt tatt bare rett og rimelig at jeg gjør det samme.

Det er 4 år siden sist jeg var på NKUL. Den gangen liveblogget jeg så tastaturet gnistret, det har jeg i løpet av de siste par årene gitt meg med. Kanskje mest fordi jeg er mer kresen på hvilken informasjon jeg synes er så interessant at jeg finner det verdifullt å dele. Jeg ser hvor mye mer kresen jeg har blitt på hva jeg bruker tid på å lese fra andre, og tenker at jeg skal la være å selv drukne andre i informasjon de ikke trenger.

Så hva sitter jeg så igjen med fra NKUL12 som jeg synes det er verdt å dele? Jeg valgte stort sett å gå på sesjoner med fokus på bruk av nettbrett, og hørte argumentasjon for android-brett fra Harestad skole (v/Odin Nøsen) og for iPad fra Gjennestad VGS (blogg om prosjektet). Begge parter var overbevisende, personlig ville jeg nok landet på iPad på grunn av at det er noe lukket og bedre sikret mot virus og programmer man IKKE vil elevene skal ha, selv om det også har sine sider. Det andre store argumentet er at Apple-produkter har et rykte på seg for å være solide og pålitelige verktøy med lite feil. Og er det noe som er forstyrrende for undervisningen, så er det dingser som ikke virker! Ville jeg hatt nettbrett til alle mine elever? Tja. Jeg ser ett stort og p.t. uoverkommelig hinder: jeg underviser realfag og elevene skal ha ikt-basert eksamen. Det innebærer at de på en enkel måte må kunne skrive formler digitalt og levere inn filer. Der stryker samtlige nettbrett fullstendig. Men tanken på at alle læremidlene er tilgjengelig på en liten lett dings er besnærende, jeg hadde ikke stusset dersom jeg hadde fått valget som elev: 8-10 svære, tunge og etterhvert fillete bøker, eller en elegant dings med fargeskjerm og nett og interaktivitet på noen hundre gram med hele verden en sveip unna. Trenger jeg si svaret? Dingsen, kombinert med oppgaveløsning på papir er faktisk det jeg ville foretrukket per i dag som elev/student. Det hindrer ikke bruk av CAS eller grafverktøy, for det finnes for nettbrettene også. (Erling Grønlund fra RIKT forsøker å innføre begrepet læringsbrett, jeg er uenig i at det er en bedre term. Lesebrett er også feil for iPad og lignende. Nettbrett er den beste norske betegnelsen. Synes nå jeg.) Som lærer vil jeg beholde pc som hovedverktøy på grunn av to ting: OneNote og GeoGebra.

Jeg deltok på en sesjon om «Digital klasseromsledelse» som viste seg å være ren reklame for Fronters nye versjon og absolutt ingenting om klasseromsledelse, og en workshop om iPad for viderekomne med RIKT, der jeg konkluderte med at enten er jeg særdeles viderekommen etter å ha hatt en iPad i et par måneder, eller så var det ikke så mye å lære.

NDLA matematikk presenterte sammen med Khan academy planer for samarbeid, der prinsippet er åpent, gratis, og gode muligheter for individuell læring og tilpasset opplæring.

Neste sesjon var om omvendt undervisning med Bjørn Ove Thue og Roger Markussen (som forøvrig også vant NPeds Gulleplepris i år). De to bildene presenterer til sammen de viktigste hovedpunktene, i tillegg snakket de to litt om hvordan de gjør det rent praktisk og teknisk. En fin innføring i hva dette dreier seg om!

En versjon av foredraget, i riktig omvendt-ånd, finner du også i dette blogg-innlegget.

Hvis man ser disse to sesjonene i sammenheng, er det mye som rører seg når det gjelder matematikk og muligheter med digitale verktøy, som gjør det lettere for læreren å gi bedre oppfølging og tilpasning, og for elever å finne faglig informasjon dersom det som skjer i timene ikke er tilstrekkelig for deres læring.

Plenumssesjonene var varierte, jeg hadde mest glede av fredagsmorgenens presentasjon fra Senter for IKT i utdanningen, som en gang for alle knuste myten om digitale innfødte. Jørund Skaug hadde en gjennomført og grundig argumentasjon som oppfordret til refleksjon og utfordret en tankegang som har fått satt seg de siste 10 årene om ungdoms digitale kompetanse.  Jeg synes ellers å se en svak tendens til at vi er i ferd med å gjøre en viktig endring i fokus: bort fra verktøy og teknikk og over til mål og pedagogikk. Dette er svært viktig for at skolen blir et sted for allsidig læring, men det krever en viss teknisk minimumskompetanse. Før det store flertall av skoleledere, lærer og elever innehar denne kompetansen må vi fremdeles dra med oss verktøysdiskusjonen og kurse de som trenger det og ikke evner å tilegne seg kompetansen på egen hånd. Det viktigste kurset i så måte er kurset i å lære selv, her er det ikke bare elever som har mye å gå på!

Advertisements