Vi vet hvor vi vil, men hvordan kommer vi dit?

Etter en dag fyllt av husvask og klesvask og handling, etterfulgt av tåredryppende episoder av Grey’s anatomy streamet fra en sikkert tvilsom nettside, begynner roen å senke seg etter tre dager på NKUL i Trondheim.

Den overflatiske refleksjonen:

NKUL viser hva som rører seg i den litt fremoverlente delen av skolen. Jeg er der. Jeg har vært der lenge. Jeg ser og hører lite som for meg er revolusjonerende. NKUL vel så mye en viktig møtearena, et vedlikehold av et nettverk som har vært uhyre viktig for meg i min lærerkarriere. Jeg tror min ivrige meningsmotstander på Twitter Åge Hvitstein har ganske rett i at konferanser som NKUL er for «menigheten». De naive entusiastene. Det er mange av dem der. Av oss. Men det er jo ikke vi som burde være der, med unntak av på podiet, som formidlere av glimt av en fremtidig skole. De som burde være der er mainstream-læreren. Arbeidshesten i klasserommene hver eneste dag, og tidvis natt, året gjennom. Som ikke går på konferanser. Som ikke blogger. Som ikke leser skoleforskning. Som kanskje ikke helt tar inn over seg at det er en sakte revolusjon på gang, der skolen (forhåpentligvis) står overfor en nødvendig dramatisk endring for å holde tritt med resten av samfunnet som fyker avgårde med stadig akselererende fart. Eller de som innser at det er noe på gang, men som er for opptatt med arbeidshverdagen til å ta seg tid til et friskt innpust og våge å utfordre seg selv. For ikke å snakke om alle de som aldri får sjansen fordi skolen ikke finner det verdifullt (nok) å bruke penger på å sende lærere på konferanser.

Jeg har i år ikke vært der som lærer, men som medarbeider i en bedrift som utvikler et kommersielt produkt i skolesektoren. Det var litt snålt, men samtidig helt greit. Alle mine vennere og kjente er fremdeles venner og kjente, og vi er flere som har byttet roller de siste årene. Det er nesten påfallende hvor mange av de jeg har som kontakter på twitter som representanter for de noe mer fremoverlente lærerne, som nå sitter i andre jobber. Rådgiver, kultursjef, IKT-ansvarlige, og flere enn meg har tatt steget ut i privat næringsliv, dog fremdeles tilknyttet skolesektoren på en eller annen måte. Man kan jo lure: klarer ikke skolene å tilby nok utfordring til lærere som vil noe mer enn å snu (papir)bunken?

Den innholdsmessige refleksjonen:

NKUL inneholdt mye om mangt. Som vanlig. All ære til komiteen som år etter år klarer å finne bidragsytere med stort spenn og nyttig innhold. Ikke alt er like spennende. Ikke alt er like konkret. Ikke alt like visjonært. Men det er noe for enhver smak, uansett hvor man kommer fra i opplæringsløpet.

Jeg sitter igjen med noen få ting:

1) Adaptiv læring, representert ved Jose Ferreira, er det siste «hotte» på undervisningsfronten. Utviklingen går fort, og MOOCs er allerede såååå 2011… Hvordan produktutviklere skal holde tritt, er for meg en stor gåte. Det tar tid å lage gode digitale produkter, og innen de store aktørene får snudd seg rundt, er det neste nye på banen. (Jeg ser glasshuset rundt meg her, og prøver å finne veldig små steiner mens jeg kaster…)

2) Gullepleprisen gikk i år til mine tidligere kolleger Tobias Staaby og Aleksander Husøy. Jeg er stolt av hva Nordahl Grieg VGS har fått til, de bekrefter gang på gang at komfortsone er for pyser. Det de nå har gjort med å faktisk gi ressurser til to spillpedagoger, som får gjøre det de elsker og brenner for og sette det i en relevant pedagogisk sammenheng, er intet mindre enn unikt. Se opp, verden, her har vi en liten revolusjon på gang!

3) Education Fast Forward sin «debatt». Teknikken var i godlune, og de klarte å gjennomføre en sesjon med paneldeltakere fra mange verdenshjørner. To tanker står igjen fra denne sesjonen: 1) Dette var ingen debatt. Vi er alle enige. Skolen og utdanning må endres fordi verden og samfunnet endres dramatisk med fremvekst av ny teknologi hver eneste dag. Elever må høres og delta. Vi må tenke nytt fordi verden er ny. Når våre elever blir yrkesaktive vil de ha yrker vi ikke engang kan forestille oss. De må lære å lære fremfor alt. 2) Den eneste replikken jeg husker fra 1,5 times samtale og «debatt» er læreren som fra salen (beklager at jeg verken husker navn eller tilhørighet her) kommenterte noe i tråd med dette: «Jeg prøver å være en kreativ lærer. Jeg tenker utenfor boksen. Jeg lar elevene delta og utforske og jobbe utradisjonelt. Elevene er engasjerte og liker det vi gjør. Men likevel får jeg gang på gang den samme tilbakemeldingen: Dette er flott, men hva må jeg gjøre for å få en god karakter på eksamen så jeg kommer inn på medisinstudiet?» Og deri ligger kjernen. «Alle vet» at noe må gjøres. At skole og undervisning må endres for at vi skal holde tritt med utsiden. Men så lenge utdanningssystemet fungerer som det gjør, er eksamen det eneste saliggjørende, og totalt styrende for det som foregår i det enkelte klasserom verden rundt, hjelper det ikke at lærere og forskere ser hvor vi vil gå, så lenge politikerne opprettholder systemet som det er.

Takk for denne gang, jeg håper ikke det blir den siste. Men kanskje burde «menigheten» møtes på andre arenaer, og heller oppfordre skolene til å sende flere ikke-entusiaster?

Advertisements

2 kommentarer (+add yours?)

  1. tlnnorda
    May 10, 2015 @ 12:09:33

    Reblogged this on Mattesnakk.

  2. Trackback: Tankar etter NKUL 2015 | svenolafbrekke

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: