Verdien av samarbeid

Dette innlegget har ligget i «kladd»-mappen min ganske lenge. Når Eva Bratvold plutselig kom med sitt innlegg om å skape gode team (med et tema for presentasjonen som jeg bare elsket!), ble jeg inspirert til å endelig publisere det.

Som elev var «gruppearbeid» noe av det verste jeg visste. For det første var jeg en (sannsynligvis ganske irriterende) besserwisser, for det andre var jeg eksepsjonelt pliktoppfyllende og alltid tidlig ute i forhold til frister, for det tredje var det aldri noen som lærte oss hvordan vi skulle samarbeide, hva samarbeid var, og verdien av det. Mine medelever lærte nok rimelig kjapt at så lenge de var litt treige, så gjorde jeg hele gruppearbeidet alene. Og jeg fant aldri noen grunn til å endre på det, siden jeg da fikk alt på min måte, og resultatene ble svært gode. Kun en gang kan jeg huske at jeg gjorde «opprør», og bare gjorde min del av arbeidet slik vi hadde fordelt det. Med det resultat at jeg fikk en god karakter mens de andre ikke fikk det. Dette var det året jeg var russ, som i mitt tilfelle var mitt 13. år på skole. I løpet av 13 år var det altså ingen som hadde gitt meg en grunn til å endre min praksis og min holdning til samarbeid.

Mine første år som lærer var jeg stort sett alene om fagene jeg underviste. I matematikk og naturfag hendte det at det var en eller to andre også, men vi var ikke parallellagt eller samkjørt i særlig grad. Dermed fremdeles liten nytteverdi av samarbeid. Jeg etablerte etterhvert et godt PLN ved hjelp av sosiale medier og Internett, og begynte å ane verdien i å i det minste diskutere det jeg drev med med andre.

Så begynte jeg å jobbe på Nordahl Grieg VGS. Her sto samarbeid i fokus, fagene var i svært stor grad parallellagt, og vi hadde ukentlige fagmøter. Og andre møter. Noen lurte på om jeg ikke ble litt sprø av alle møtene, men nei, det ble jeg ikke. For møtene hadde en hensikt. Mål og mening. Vi diskuterte undervisning og vurdering, mål og innhold. Året etter oppdaget jeg for første gang at samarbeid faktisk ga en merverdi. Det førte nemlig til at jeg kunne gjøre mindre arbeid og likevel en minst like god jobb, fordi vi fordelte arbeidsoppgaver og dro nytte av hverandres kunnskap og erfaring. Men fremdeles var det slik at jeg kunne jo ha gjort hele jobben selv, og den ville blitt gjort på en tilfredsstillende måte. Merk at jeg ikke lenger mener jeg kunne gjort den bedre alene. En endring var i ferd med å skje.

For et år siden tok jeg et solid hopp til siden, og forlot skoleverket til fordel for det private næringsliv, til en spennende jobb som produktsjef i itslearning. (Sjef og sjef, det er svært lite sjefing. Men vi mangler et annet ord for det engelske «manager».) Til en jobb jeg verken var utdannet til eller hadde erfaring i. Til arbeidsoppgaver jeg ikke visste fantes, til datasystemer jeg aldri hadde sett. For første gang i mitt liv kan jeg med hånden på hjertet si at denne jobben ville jeg aldri klart alene. Etter et år ville jeg nok klart å utføre de fleste oppgavene, men ikke på langt nær så bra som det blir når jeg får diskutere med de rundt meg. Det tok altså 40 år før jeg lærte verdien av virkelig samarbeid. Ikke fordeling av oppgavene og sammensying av resultatet til slutt, men skikkelig diskusjon og bidrag mot et felles mål. Med flere språk, flere kulturer, flere forskjellige utdanninger og erfaringsbakgrunner, er det en så stor bredde representert i mitt team og de jeg jobber med ellers, at vi til sammen representerer noe som hver enkelt ikke kan oppfylle alene.

Svulstig? Meget mulig. Tidsbesparende? Tja. Det spørs hvordan man ser på det. I første runde: nei. Men i det totale bildet blir resultatet bedre på et tidligere tidspunkt. Problemfritt? På ingen måte. Å formidle krystallklart det som befinner seg i mitt hode til en gjeng med russere jeg aldri har møtt så de skal magisk programmere noe som virker sånn jeg vil er vel ikke plankekjøring akkurat. Men det går. Når jeg i mitt hode har funnet en perfekt løsning og tenkt på alt, er det alltid noen som tenker noe annet. Eller ser muligheter jeg ikke har sett. (Og med muligheter mener jeg også potensielle problemer…) Så mest av alt har jeg lært at for å faktisk få til et samarbeid, må man være ydmyk og åpen for at noen andre enn en selv sitter med den beste løsningen. Og man må sette av tid og rom for at samarbeidet kan skje. Det skjer ikke magisk.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: