Boktips for kjemispirer

Tidligere i høst fikk jeg en veldig hyggelig forespørsel fra ansvarlig redaktør i Apollon, Trine Nickelsen. Hun lurte på om jeg kunne tenke meg å skrive en anmeldelse av boka «En cocktail av kjemikalier» av Svein Stølen. Og det ville jeg jo gjerne! Jeg liker å lese, særlig populærvitenskap, og jeg liker å skrive. Anmeldelsen ble publisert i nr 4/11, og jeg har fått tillatelse til å legge den ut på nett i etterkant.

Blogginnlegget på kjemiårets blogg finner du her.

En forkortet versjon av anmeldelsen:

Svein Stølen beskriver i forordet følelsen av å skulle forelese for ungdom klokken 8 mandag morgen. Denne følelsen har alle som underviser kjent på, og boken «En cocktail av kjemikalier» ble til som et resultat av det faglige krydderet han har benyttet for å engasjere på en slik tid av døgnet. Den inneholder faglige små historier og anekdoter som kan inspirere og underholde.

Boken er delt i 4 hovedområder som tar for seg kjemikalier i hus og hjem, mat, fritid og til slutt et mer materialistisk og medisinsk område. Merk at kjemikalium her er brukt i ordets rette forstand: alle kjemiske forbindelser rundt oss, både naturlige og laboratorieproduserte. Stølen lykkes i å avmystifisere kjemikalier som tidvis kan bli fremstilt som veldig skumle i media. Et eksempel er hans oppramsing av innholdet i helt vanlig te, som kan se ut som den rene giftcocktailen. Grunnen er jo at stoffer vi omgir oss med alle har kjemiske navn, og disse er ofte ukjente for ikke-kjemifaglærte personer. De kjemiske navnene innbyr ikke alltid til tillit, og det er lett å bli mistenksom for hva noen har puttet i maten dersom man bare ser disse og ikke vet hvor forbindelsene egentlig kommer fra.

Som kjemilærer finner jeg i denne boken hverdagsspråklige formuleringer som helt sikkert vil hjelpe elevene mine til å forstå kjemifaglige fenomener. Boken kan øke forståelsen av kjemien i hverdagen for alle som er nysgjerrige, men også brukes som utfyllende litteratur for kjemielever i videregående skole eller motivasjon for de som strever med å se nytten av kjemifagets mer teoretiske sider. I tillegg får vi avlivet noen myter, blant annet den om at vi smaker forskjellige ting på forskjellige deler av tunga. En del slike myter er dypt forankret i «barnelærdom» for mange av oss, og noen og enhver kan få en overraskelse.

Den siste hoveddelen tar oss fra forklaringer av fenomener og etablerte bruksområder til å snuse på fremtidige muligheter. Særlig interessant er det at forfatteren trekker frem ting fra naturen som vi enda ikke har klart å etterligne helt i laboratoriet. Dermed bevares fascinasjonen over naturen, samtidig som vi får se hvor langt man kan komme med moderne teknologi. Tenk å kunne sprite opp undervisningen om kjemiske bindinger (ikke veldig spennende) med gekkoens «klistre-evne» under bena, som faktisk baserer seg på van der Waals-bindinger?

Læreverk i kjemi

Nytt innlegg for kjemiåret, denne gangen om valg av læreverk for neste år.

Originalinnlegg.

Jeg lovet i starten av året at jeg skulle skrive litt om prosessen jeg har vært gjennom i år for å velge læreverk i kjemi for skolen vår til neste år. Det har vært en hektisk vår, men valget er tatt, og jeg skal skrive litt om de tankene jeg har gjort meg.

Det er for kjemi1 4 læreverk tilgjengelig i Norge som jeg har funnet, tilpasset Kunnskapsløftet:

  1. Kjemien stemmer (Cappelen)
  2. Aqua (Gyldendal)
  3. Kjemi1 (Aschehoug)
  4. Universell kjemi (Cyberbook)

Kjemien stemmer har jeg brukt i noen år, og har ikke vært fornøyd. Det er vanskelig å sette fingeren på helt konkrete grunner til det. Noe av det er nok fordi jeg har hatt førsteutgave av bøkene selv, og har opplevd en del feil, både i oppgaver, fasit men også i teoriteksten. Særlig i kjemi2-boken har dette vært et problem.
Elevene mine har klaget over at oppgavene i boken er for langt fra de jeg lager på prøver, og for langt fra eksamensoppgaver. Slik jeg ser det skyldes det i hovedsak at oppgavene er veldig tett knyttet til hvert avsnitt og bare spør om en ting om gangen i stedet for å være sammensatt slik at eleven får en helhetlig forståelse.
Det har skjedd en del på nettstedet siden jeg brukte det (ikke brukt siste år), mitt inntrykk for et år siden var at det ikke innehold noe særlig nyttig. Det eneste vi brukte herfra var korreksjonene til bøkene… På nettstedet finnes nå også lydfiler av avsnittene i boken slik at elevene kan høre teksten opplest.
Læreverket består av grunnbok og studiebok (oppgaver + øvelser).
Pris: 520,- + 330,- = 850,- per elev. Nettstedet er gratis.

Aqua kom ut i fjor (kjemi2 i år), og har valgt en litt annen angrepsvinkel på kjemi1-pensum, der de lar tre lover stå sentralt som forklaringsmodeller: Coloumbs lov, oktettregelen og Le Châteliers prinsipp. Sideoppslagene fremstår som rene, enkle og luftige. Studieboken inneholder både oppgaver, mer omfattende aktiviteter, små enkle «gjøringer»/øvelser og mer tradisjonelle øvinger.
Læreverket består av grunnbok og studiebok (oppgaver + øvelser).
Pris: 498,- + 248,- = 746,- per elev. Nettstedet er gratis.

Kjemi 1 er Aschehoug sitt læreverk, som bygger på «gode, gamle Brandt», som mange kjemilærere har lang erfaring med. Jeg har selv ikke undervist kjemi før Kunnskapsløftet ble innført, og hva jeg hadde som elev har jeg helt glemt. Dette læreverket har valgt å bygge opp boken med samme struktur som læreplanen, noe som gjør det svært enkelt å bruke læreplan med vurderingskriterier (som man må lage) som ramme for undervisning og vurdering. Min første reaksjon når jeg slår opp i denne boken er at det er veldig mye informasjon på hver side, og litt for lite luft. Rart at tomt, hvitt papir skal ha noe å si for boken, men det har det. I alle fall for meg. Det blir for mange inntrykk på en gang, liksom.
Dette læreverket har valgt å samle teori, oppgaver og øvelser i en og samme bok. Dette er noe elevene setter stor pris på.
Boka har referanser til oppgaver og øvelser der de er relevante i forhold til teksten. Innimellom avsnittene kommer oppgaver for kjapp repetisjon, og så finnes det flere oppgaver bakerst i kapitlet, og forsøkene er samlet bakerst. Klaffene på permene har en del sentrale data, slik at elevene slipper å slå opp i tabeller.
Pris: 715,- for boka, men her er nettstedet lisensiert, og koster 200,- per elev, altså totalt 915,- per elev. Det skal i denne sammenheng nevnes at Lokus har opparbeidet et godt rykte som kvalitets-nettsted for læremidler, og flere lærere jeg snakker med mener at denne kvaliteten er verdt prisen.

Til slutt har vi en «outsider» – Universell kjemi. Dette er et heldigitalt læreverk. Jeg har ikke brukt mye tid på nettsidene, dessverre, men har fått det demonstrert. Mitt inntrykk er at «teorien» er bygget opp av tydelige videoer med forklarende tale, og at man jobber seg gjennom et kapittel med en blanding av videoer, oppgaver og praktiske øvelser. Undervisningsressursene er såvidt jeg har forstått oversatt fra en amerikansk ressurs, og tilpasset norsk læreplan. Det skal dekke kjemi1, men finnes foreløpig ikke for kjemi2. Det er heller ikke på trappene å bygge på til kjemi2.
Pris: det har vært et tilbud på 5000,- for en trinnlisens, altså alle elever og lærere på et trinn. Alternativt 200,- per elevlisens. Fullpris er 250,- per elevlisens, 5000,- for lærerlisens for presentasjon, eller 11500,- for trinnlisens. Dette er klart rimeligst for oss, siden vi per i dag sitter med et antatt elevtall på 62 for kjemi1 neste skoleår.
Det er to hovedgrunner til at jeg ikke velger dette læreverket: For det første ønsker jeg noe som er gjennomgående, noe elevene kan kjenne seg igjen i fra kjemi1 til kjemi2. Men viktigst: svært mye faglig informasjon foreligger kun i form av lyd. Noe som er helt ok for de aller aller fleste elevene. MEN: vi er en knutepunktskole, det innebærer at vi har noen få elever som er døve/tunghørte. Da er dette ubrukelig. Ja, de få elevene det er snakk om kunne fått bøker. Men… Det blir ekstra tidkrevende for meg som lærer å skulle administrere to helt forskjellige læreverk.
Det jeg ser som en stor fordel er at man kan «overvåke» elevenes progresjon, i alle fall til en viss grad. Man ser hva de har gjort av oppgaver, hvor lang tid de har brukt osv.

Valget falt på Aqua. Den viktigste grunnen til det er at jeg finner igjen min egen tankegang i mye av forklaringene. Jeg liker strukturen i bøkene, det er ikke for mye «rot» på sideoppslagene, og jeg har fått et meget godt inntrykk av forfatterne på kursene jeg har deltatt på. Jeg kikket litt i både Kjemi 1 og Aqua da jeg forberedte meg til sensoroppdrag i kjemi1 denne uken, og liker for eksempel at Aqua har valgt å gå gjennom HELE navnsettingen av organiske forbindelser, inkludert prioritering ved flere funksjonelle grupper. Jeg liker også at kjemi2-boka dekker både parallell-analyse og serie-analyse i den uorganiske analysen. Det gir meg som lærer valgmuligheter. Hvor dypt jeg velger å gå i emnene er det meg som bestemmer, ikke læreverket. Jeg vet jeg kan finne stoff utenfor boka andre steder, men jeg liker å ha flere muligheter basert på ett utgangspunkt. Det gjør det lettere for elevene å forholde seg til.
Jeg har også en blandet formening om å ta seg betalt BÅDE for papirbok OG nettsted slik Kjemi 1 gjør. Jeg innser at det krever mye ressurser å bygge opp et godt og innholdsrikt nettsted, derfor er dette på ingen måte avgjørende.

Starten på en digital skole – del 2

Jeg hadde store planer om å blogge mer i år, men tiden og hjernekapasiteten strekker ikke helt til. Jeg forsøker å kanalisere skrivekløen ut i innleveringstekst på veilederstudiet i stedet, men det er ikke så mye produktivitet der heller, dessverre. Og der er det en tidsfrist… jaja.

Jeg skrev litt om hvordan det har vært å starte det som skal være/bli en skole med høy grad av digitalisering i arbeidsmetoder og verktøy. Særlig litt om diskusjonen i matematikk, både blant lærere og elever. Diskusjonen har fortsatt, noen er mindre nyanserte enn andre, noen roper høyt mens noen holder seg stille. En ting er helt sikkert: elevene har blitt utfordret. Mange har tatt utfordringen. Enkelte går så langt som å si at matematikk ble kult når de kunne skrive det så pent og ryddig på pc. Andre er kjempefrustrerte, både over mangel på bok og kanskje litt mangel på mestring. En del elever sier de ikke kan lære matematikk uten en lærebok. Og kanskje har de rett. En del har oppfattet mitt harde kjør på digitale verktøy som et pålegg, og lurer på om de kan få lov til å skrive noe på papir. Vi har diskutert og eksperimentert og utforsket. Alle har forholdt seg saklig til dette, selv om jeg nok mener at en del av de mest påståelige elevene er for bundet i vaner og for lite villige til å se at det er andre måter å gjøre ting på.

Men etter en lang diskusjon blant lærerne etter høstferien ble konklusjonen at vi skal kjøpe inn lærebøker som elevene får låne (en til hver). Det aller viktigste argumentet var at vi synes ikke NDLA matematikk  er godt nok. Teorien er tørr og tildels kjedelig, oppgavene er for enkle. Med enkle mener jeg ikke nødvendigvis lette, men at de er for lite sammensatt. Vi har til nå jobbet med tall og algebra, og det er jo litt grenser for hvor spennende det kan gjøres. Men likevel har det til nå ikke fungert helt bra.

Dette avstedkom jubel hos elevene. Men i en klasse opplevde jeg en elev som utbrøt «Nei!». Vedkommende mente dette var et nederlag, for hvis vi skal være en digital skole får vi jammen være digitale også! Jeg er jo helt enig… Rektor foreslo at vi skulle la elevene velge, og så sette sammen grupper av dem som ønsket å følge faget uten lærebok, men det sa vi nei til. To årsaker: det er sannsynligvis svært få elever som sier nei til bok dersom de får valget. Men den viktigste årsaken: det har vært nok rot i år. Det å omrokkere på gruppene en gang til, og kanskje bytte lærer en gang til, er uheldig nå. Særlig i matematikk 1T har vi dårlig tid, og vi er nødt til å finne roen snart.

Jeg er spent på hvordan dette påvirker måten vi legger planer på. Til nå har vi vært velsignet løsrevet fra læreverk, fokusert på kompetansemål og emner som passer sammen. Jeg ønsker å fortsette undervisningen uavhengig av boken, men vi får se hvordan det blir.

Men neste år… Da ser jeg for meg at vi lar det være et valg når de skal velge T/P i starten av året – å velge gruppen uten bok. Jeg tror en betingelse for at vi skal få det til er at jeg blir mye mer bevisst på å lære elevene til å ta notater og bruke dem. For jeg ser at det tildels er der det svikter nå.

Starten på et digitalt skoleår

3 uker har gått. Vi har langt igjen til en skolehverdag der ting virker. Men vi kommer stadig små skritt nærmere. Oppi alt kaoset kjenner jeg at det er godt å vite at jeg i det minste kjenner mange av de digitale verktøyene ut og inn. Det jeg kanskje kan minst om er de rent faglige ressursene på nett, men der tenker jeg at jeg stort sett finner ut av det jeg vil, selv om jeg kanskje ikke alltid finner de beste løsningene grunnet manglende erfaring.

Da skolen ble startet skisserte man tre nivåer for IKT-implementering i fag:

  1. Full implementering – ingen papirbøker
  2. Delvis implementering – støtte i bøker i form av klassesett eller lignende
  3. Lav implementering – utgangspunkt i en papirlærebok men med bruk av IKT.

Foreløpig befinner jeg meg på nivå 1 i alle mine 3 fag: naturfag YF, matematikk YF og matematikk ST. Alt på VG1. Og akkurat nå tenker jeg som så at dette kan faktisk gå greit uten at elevene sitter med en papirbok. Det interessante er den «kreative spenningen» som rektor Lin Holvik har snakket om, som oppstår når vi nå snakker sammen, vi som skal samarbeide. Og elevene. For jeg sitter i matematikk og er usikker på hva jeg egentlig mener i forhold til papirbok. De fleste av mine kolleger vil gjerne ha en papirbasert oppgavebok. Mens elevene jeg har snakket med er ute etter en papirbasert teoribok. Vi er pålagt en svært høy grad av samarbeid og fellesskap. Men det burde likevel ikke forhindre oss i å ha litt forskjellige forhold til hvor man finner lærestoff, tenker jeg. Frem til høstferien er vi nå heldigitale alle mann, så får vi se hva vi lander på etterpå. Tror det er viktig å holde fokus på at vi må finne en løsning som gir elevene best mulig undervisning og læringsmuligheter.

I matematikk har jeg bedt elevene lage en mappe på sin maskin til matematikk. Under den en mappe til hovedemnet vi holder på med nå: Tall og algebra. Dit har alle nå lastet ned oppgavesamlingen fra NDLA. God eller dårlig – vi er kresne og kritiske – men jeg insisterer på å ha et offline-alternativ. Internett virker ikke alltid. NDLA virker ikke alltid. Og når hver elev har sin oppgavesamling er det lett å se hva de har gjort når jeg tar en runde i klasserommet, jeg kan be dem sende meg oppgaver de strever med, jeg kan be dem erstatte noen oppgaver med noen andre for å tilpasse bedre til den enkelte. I ST-klassen jeg for det meste har hatt til nå, har vi i tillegg startet et word-dokument (med MathType) der vi noterer teori i form av regler og noen eksempler (vi betyr at hver elev skriver sitt eget). En regelbok, kan man kanskje kalle det (et helt ukjent begrep for meg inntil jeg hadde praksis på ungdomsskole i PPU). Samskriving og samarbeid er bra noen ganger, men akkurat slike ting tror jeg elevene lærer best om de skriver hver for seg.

Noen elever er ikke helt fornøyde. Noen elever gjør ikke som jeg sier, det tok tid før alle fikk lastet ned oppgavesamling og fulgte meg. Noen får bakoversveis av en heldigital lærer, det er helt tydelig. Men så langt har de aller, aller fleste hengt med i svingene. De noterer snarveier (og jeg kan mange), de spør om nye snarveier, de finner ut av ting på egen hånd. Vi har hatt et par innleveringer, og retting av worddokumenter med MathType gjennom It’s Learning er såre enkelt og raskt når man bare vet hva man gjør og alt virker som det skal.

Jeg har begynt på et av mine forsetter for skoleåret med å kjøre små digitale tester for å enten oppsummere dagen eller repetere fra gangen etter. Jeg fokuserer en del på begreper, jeg ønsker at elevene skal forstå hva jeg snakker om når jeg bruker ord som ledd, faktorer, sum og differanse i mine matematikk-forklaringer. Målet er at jeg skal både begynne og avslutte økter tydeligere enn før, og gjøre mål og faglig innhold mer synlig for elevene. Jeg vil se elevenes arbeid oftere enn før gjennom små innleveringer underveis. Og ingenting av dette gir eleven noen karakter. Fokus ligger på vurdering for læring, jeg forklarer hva de bør se mer på, hva de mestrer, og gir tips til føring av oppgaver digitalt. Mange er enda bekymret for om ting «teller» – og tar ikke helt inn over seg konseptet med å fokusere på å vise hva de ikke kan for å få best mulig hjelp på veien videre. Det kommer vel til slutt, håper jeg.

“Kan vi dele tall slik vi deler epler?”

Bok av Per Ødegaard.

En annen omtale kan leses her.

Først og fremst: dette er underholdende lesing for alle som har et forhold til matematikkundervisning i skolen. Det hjelper med litt matematikkunnskap, da forstår man bedre de eksemplene som trekkes frem. I hovedsak er dette en liten bok basert på refleksjoner omkring og personlige erfaringer fra matematikkundervisning i skole og tildels høyere utdanning.

Jeg hadde håpet at jeg etter å ha lest denne boken satt igjen med en litt klarere ide om HVORDAN jeg faktisk skal klare å legge opp matematikkundervisning på en mindre mekanisk måte. Men det jeg har lært er i bunn og grunn bare at jeg bør gjøre det, og ikke egentlig hvordan. Ødegaard har et fint eksempel fra en barneskolelærer som gjør matematikken om til et løvetannprosjekt, der barna plukker og måler løvetann, teller frø og reflekterer. Helt flott! I barneskolen. Til noen typer regning.

Boken viser mange eksempler på dårlige oppgaver (de fleste enkle mekaniske regneoppgaver av typen brøk eller algebra), og noen få eksempler på gode oppgaver. Jeg må innrømme at jeg nok ikke alltid helt ser den store forskjellen. Et eksempel er en oppgave der det trekkes frem at elevens erfaring og bakgrunn gjør at eleven ikke ser nytten i oppgaven. Denne oppgaven går ut på å regne ut pris for servering i et bryllup, og hva det vil koste å f.eks. bytte ut en av rettene med en annen. Elevbesvarelsen som refereres er fra en fremmedspråklig elev som benytter anledningen til å fortelle at nordmenn drikker seg fulle i bryllup. Dette var altså en dårlig oppgave. En god oppgave som vises helt bak i boken er regning på utslipp og forurensning fra byen Nikel, prosentregning på utviklingen av SO2-utslipp i Norge osv. Hvor mye mening gir den oppgaven dersom eleven ikke har klart å følge med i naturfagstimene? SO2 er i seg selv et meningsløst begrep dersom eleven ikke vet at det er en giftig gass (og det lærer de vel knapt nok før i kjemi programfag på VGS…). Jeg er altså enig med forfatteren i at elevens bakgrunn er viktig, men uenig i at dette kan definere en god og en dårlig oppgave.

Hovedbudskapet er at oppgavene må bli annerledes, og at matematikkundervisningen bør skifte fokus fra mekanisk regning til oppgaver som krever at eleven benytter matematikk til å tolke og forstå verden rundt seg. I teorien er jeg hjertens enig. I praksis ser jeg at dette er fryktelig vanskelig å gjennomføre. Kanskje det er lettere i barneskolen, mens man enda kan utnytte barnas naturlige vitebegjær og nysgjerrighet? Jeg ser ikke helt for meg yrkesfagelever fra “tunge” yrkesfag like motiverte.

Dersom Ødegaard virkelig har gode ideer til hvordan man skal gjøre dette, noe det synes som om han har, hvorfor ikke skrive en matnyttig bok til lærere som ser seg blind på bøker laget etter gamle oppskrifter og en læreplan som oppmuntrer til å tenke i teoretiske baner. Hva med å lage en oppgavebok som viser oss hvordan vi skal tenke? En bok med undervisningsopplegg for forskjellige nivåer i skolen så vi får et håndfast sted å begynne?

Henning Fjørtoft: Effektiv planlegging og vurdering

Referatet fra boken ble lengre enn jeg hadde tenkt, og kan derfor finnes som et dokument i stedet. Dokumentet inneholder både sitater og avskrift fra boken, jeg har markert disse.

Generelt var dette en bok som traff meg godt. Vurderingsmetodene er mye i tråd med slik jeg tenker, og det var mange gode tips jeg skal ta med meg. Planleggingsdelen var ikke så «meg» – planlegging er noe jeg i utganspunktet er god på, det er gjennomføringen som ikke alltid er helt «up to standards»…

Det som var mest tankevekkende var nok listen på 16 punkter mot slutten av boken som er kjennetegn på god vurderingspraksis. Å lese den listen viser hvor lang vei vi har å gå.

På den annen side fikk jeg med meg noen argumenter som mange burde lese om hvorfor elevene bør dras med i vurderingsarbeidet. Dette er noe jeg vet mange ikke ser poenget i, og dermed ikke gjør. Jeg må innrømme at jeg selv slurver litt – det er jo så mye enklere å bare gjøre det selv…

  • Forhindrer misforståelser og feiltolkninger
  • Øker elevenes bevissthet og involvering
  • Kan redusere arbeidsmengden

Særlig den siste burde jo gå hjem hos lærere!

Boken anbefales på det varmeste, den var konkret og nyttig, for lærere i alle nivåer og fag i skolen.

Ikke overraskende er utdanningsforbundet (eller dets medlemmer) og jeg nok en gang uenige. DEN delen av «lærer-meg» begynner jo å bli både forutsigbar og morsom 🙂

eKoordinatorsamling sept 08 (2)

Dag to – etter en rolig ettermiddag og god middag i går fikk jeg en god natts søvn, og er klar for en ny dag med fruktbare diskusjoner.

Dagen starter med nok et foredrag av Arne Olav Nygard, og han startet med en flott video som språkseksjonene rundtomkring burde ta en titt på!. Videre litt om NDLA, CC, Utdanningsforbundets misforståelser, publisering, rettigheter og mye annet interessant. Han har nok rett i at det er norskfaget som «lider» mest under mye av de endringene som er i ferd med å skje, men dette affiserer alle.

Visjonene for lag 2 er flotte, jeg er veldig spent på hvordan dette blir i praksis. Jeg er i alle fall en av dem som savner en funksjonell delekultur i undervisnings-norge, og håper at NDLA kan være starten på en grunnleggende holdningsendring og kulturendring. Men det er mye juss her også, det er klart, og det vil ta tid før både de som står bak dette og de som deltar forstår helt dybden og bredden av det arbeidet som vil bli gjort i årene som kommer.

Det er kritisk at det som skjedde med NDLA i sommer ikke skjer igjen, og et middel for å hindre det er at de nå har frosset den delen som ligger ute, og har en kopi de jobber videre på. Det skremmende er at de som drifter dette teknologisk ikke klarte å forhindre det.

Previous Older Entries