Verdien av samarbeid

Dette innlegget har ligget i «kladd»-mappen min ganske lenge. Når Eva Bratvold plutselig kom med sitt innlegg om å skape gode team (med et tema for presentasjonen som jeg bare elsket!), ble jeg inspirert til å endelig publisere det.

Som elev var «gruppearbeid» noe av det verste jeg visste. For det første var jeg en (sannsynligvis ganske irriterende) besserwisser, for det andre var jeg eksepsjonelt pliktoppfyllende og alltid tidlig ute i forhold til frister, for det tredje var det aldri noen som lærte oss hvordan vi skulle samarbeide, hva samarbeid var, og verdien av det. Mine medelever lærte nok rimelig kjapt at så lenge de var litt treige, så gjorde jeg hele gruppearbeidet alene. Og jeg fant aldri noen grunn til å endre på det, siden jeg da fikk alt på min måte, og resultatene ble svært gode. Kun en gang kan jeg huske at jeg gjorde «opprør», og bare gjorde min del av arbeidet slik vi hadde fordelt det. Med det resultat at jeg fikk en god karakter mens de andre ikke fikk det. Dette var det året jeg var russ, som i mitt tilfelle var mitt 13. år på skole. I løpet av 13 år var det altså ingen som hadde gitt meg en grunn til å endre min praksis og min holdning til samarbeid.

Mine første år som lærer var jeg stort sett alene om fagene jeg underviste. I matematikk og naturfag hendte det at det var en eller to andre også, men vi var ikke parallellagt eller samkjørt i særlig grad. Dermed fremdeles liten nytteverdi av samarbeid. Jeg etablerte etterhvert et godt PLN ved hjelp av sosiale medier og Internett, og begynte å ane verdien i å i det minste diskutere det jeg drev med med andre.

Så begynte jeg å jobbe på Nordahl Grieg VGS. Her sto samarbeid i fokus, fagene var i svært stor grad parallellagt, og vi hadde ukentlige fagmøter. Og andre møter. Noen lurte på om jeg ikke ble litt sprø av alle møtene, men nei, det ble jeg ikke. For møtene hadde en hensikt. Mål og mening. Vi diskuterte undervisning og vurdering, mål og innhold. Året etter oppdaget jeg for første gang at samarbeid faktisk ga en merverdi. Det førte nemlig til at jeg kunne gjøre mindre arbeid og likevel en minst like god jobb, fordi vi fordelte arbeidsoppgaver og dro nytte av hverandres kunnskap og erfaring. Men fremdeles var det slik at jeg kunne jo ha gjort hele jobben selv, og den ville blitt gjort på en tilfredsstillende måte. Merk at jeg ikke lenger mener jeg kunne gjort den bedre alene. En endring var i ferd med å skje.

For et år siden tok jeg et solid hopp til siden, og forlot skoleverket til fordel for det private næringsliv, til en spennende jobb som produktsjef i itslearning. (Sjef og sjef, det er svært lite sjefing. Men vi mangler et annet ord for det engelske «manager».) Til en jobb jeg verken var utdannet til eller hadde erfaring i. Til arbeidsoppgaver jeg ikke visste fantes, til datasystemer jeg aldri hadde sett. For første gang i mitt liv kan jeg med hånden på hjertet si at denne jobben ville jeg aldri klart alene. Etter et år ville jeg nok klart å utføre de fleste oppgavene, men ikke på langt nær så bra som det blir når jeg får diskutere med de rundt meg. Det tok altså 40 år før jeg lærte verdien av virkelig samarbeid. Ikke fordeling av oppgavene og sammensying av resultatet til slutt, men skikkelig diskusjon og bidrag mot et felles mål. Med flere språk, flere kulturer, flere forskjellige utdanninger og erfaringsbakgrunner, er det en så stor bredde representert i mitt team og de jeg jobber med ellers, at vi til sammen representerer noe som hver enkelt ikke kan oppfylle alene.

Svulstig? Meget mulig. Tidsbesparende? Tja. Det spørs hvordan man ser på det. I første runde: nei. Men i det totale bildet blir resultatet bedre på et tidligere tidspunkt. Problemfritt? På ingen måte. Å formidle krystallklart det som befinner seg i mitt hode til en gjeng med russere jeg aldri har møtt så de skal magisk programmere noe som virker sånn jeg vil er vel ikke plankekjøring akkurat. Men det går. Når jeg i mitt hode har funnet en perfekt løsning og tenkt på alt, er det alltid noen som tenker noe annet. Eller ser muligheter jeg ikke har sett. (Og med muligheter mener jeg også potensielle problemer…) Så mest av alt har jeg lært at for å faktisk få til et samarbeid, må man være ydmyk og åpen for at noen andre enn en selv sitter med den beste løsningen. Og man må sette av tid og rom for at samarbeidet kan skje. Det skjer ikke magisk.

Advertisements

Hjelp til digitale greier!

I rollen som ePedagog er det meningen vi skal støtte skolene i utvikling av digital skole og bruk av digitale verktøy i skolehverdagen, både for elever, lærere og skoleledelse. For flere år siden begynte de daværende ePedagogene å bygge opp to google-nettsteder som skulle være til hjelp for skolene med små bruksanvisninger, tips og så videre. Arbeidet bremset litt opp da flere nye ble ansatt og en del av de forrige gikk ut, men det siste halvåret har vi jobbet hardt med å få på plass nye sider, basert på WordPress. Her er alt fra de gamle sidene samlet, gjennomgått og forbedret, og mye nytt er lagt til. Nettstedet skal også være et sted der de forskjellige videregående skolene kan legge inn informasjon om læringsprosjektene de jobber med, og flere andre nyttige undersider dukker opp etterhvert. Det ePedagogene har jobbet mest med ligger under Digital kompetanse. Jeg anbefaler at du tar en titt, her kan det finnes mye nyttig for de digitalt uerfarne men også for de som er godt bevandret i teknologiens verden 🙂

Hvorfor alt går galt

I går skulle jeg sammen med en annen ePedagog holde kurs i OneNote for lærere ved en videregående skole her i byen. Det gikk ikke helt smertefritt kan man si. Teorien var fin:

  1. To elever (tilfeldigvis fra min skole) forteller hvordan de bruker OneNote i sitt arbeid, hvilke fordeler de ser og sånt.
  2. Jeg tar meg av den tekniske biten – få alle til å åpne OneNote, forklare grunnleggende struktur, og få alle tilkoblet SkyDrive så man kan lagre notatblokker på web og dermed både få backup, tilgjengelighet og gode delingsmuligheter. Dette anser jeg som en såpass stor styrke i OneNote at det blir sentralt i en opplæring i programmet.
  3. Til slutt kommer den andre ePedagogen, Tone, og forteller litt om egen bruk, sine elevers bruk, og går nærmere inn på en del funksjoner som skjermutklipp, sidenotat, gjøremåls-koding osv.

Til dette hadde vi tre hele timer til rådighet. Burde være nok til en relativt grundig start-innføring.

Det skulle man i alle fall tro.

Punkt 1 gikk helt fint. Bortsett fra at jeg fikk litt hikke inni meg da noen ble kritiske fordi elevene kunne dele notater med hverandre. Elevene tok det heldigvis med fatning og svarte klokt på spørsmålene.

Punkt 2 er av erfaring utfordringen. Og erfaringen stemte også denne gangen. Etter en hel time var det mange frustrerte lærere, kanskje halvparten hadde fått det til, og resten hadde mer eller mindre gitt opp slik jeg tolket situasjonen. Punkt 3 ble dermed både amputert og mindre lærerikt enn det burde vært.

Men hva er det som går galt? Problemet oppstår når vi skal bevege oss ut fra lokal maskin og til det store Internettet.

Følgende BURDE foregå:

  1. Man må ha en microsoftkonto. Dette kan være en hotmail-konto, en live-konto, en msn-konto eller en microsoft-konto (da snakker jeg altså om epostadresser). Det er i dag ikke lenger mulig å opprette live-ID med andre epostadresser slik man kunne før. Det finnes dog en bakvei: microsoft passport. Det er nemlig et poeng å ikke opprette enda en epostadresse, når man skal overbevise ikke-helt-pc-frelste til å ta i bruk nye ting. Bakveien finnes på følgende snarvei: http://tinyurl.com/mspassport
  2. Etter at man har passert denne registreringen (eller allerede har en hotmailadresse, for eksempel), skal OneNote oppdras til å vite hvem du er. Det kan man gjøre ved å i OneNote gå til Fil – Ny, velge Web og trykke Logg på.
  3. Så skal OneNote finne dine mapper på SkyDrive og alt er i skjønneste orden, og vi kan gå videre til deling og skylagring.

Not.

Jeg har forsøkt å oppsummere de problemene vi støtte på i går, og innser at mye faktisk skyldes brukerne. Personer som ikke bruker pc til mer enn de må, som aldri har lært hvor dumme pc-er faktisk er, og som ikke forstår hvordan en pc kommuniserer, gjør for mange feil i prosessen.

På punktet om å lage microsoftkonto noterte jeg følgende:

  1. En url (nett-adresse) har ikke slingringsmonn i rettskrivingen.
  2. Når du skal fylle ut et skjema, les den informasjonen som står der.
  3. Ja, du må som oftest fylle ut alle feltene.
  4. Når det står at den sender deg en bekreftelses-epost, må du som regel åpne den og bekrefte kontoen før kontoen virker.
  5. Tålmodighet er en dyd. Vel er pc-er kjappe, men det hender de må tenke seg litt om. Ikke klikk videre etter 2 sekunder eller lukk vinduet fordi det tilsynelatende ikke virker.
  6. Ikke dobbelt-klikk på noe i en nettleser.

På punkt 2 er det ikke brukeren som er hovedproblemet, men systemet. Følgende oppstod hos de fleste:

  1. Evig pålogging – de ble bedt om å logge seg på om igjen og om igjen uten noen fremdrift.
  2. En slags feilmelding (ikke pop-up, men i OneNote-vinduet) om at kontoen ikke var fullført, bruker hadde ikke godtatt vilkårene. Knapp for å bekrefte fører til et vindu i nettleser med en «bekreft»-knapp. Det hjelper ikke.
  3. Lukke og åpne OneNote hjelper hos noen.

På dette tidspunkt blir jeg litt lei, og prøver en annen vei til målet: åpne en offentlig delt notatblokk (lenke på denne siden). Etter endringer Microsoft gjorde i sommer, MÅ man åpne en delt blokk i Internet Explorer, ellers er det ikke mulig å få åpnet den i OneNote (altså lokal OneNote, ikke WebApp, DET funker i alle nettlesere. Det er koblingen videre som er problemet. Feilmeldingen man får er ikke logisk for hvermannsen heller…) Det visste jeg, og fikk gitt tydelig beskjed om.

De aller fleste (alle?) fikk åpnet blokken i sin OneNote. Nå dukker neste feilmelding opp i form av en tynn, gul linje øverst i OneNote-vinduet. Slike gule linjer er det svært få som legger merke til, og hvis de ser dem, velger de å overse dem. Men her står det altså at man må laste ned Påloggingsassistent for at alt skal virke. *klikk her*står det. Bare at *klikk her* fører til denne siden, som har nedlastingsknapp til hele Live Essentials. 56 år gamle lærere vil ikke ha Live Essentials med automatisk pålogging til Messenger som likevel legges dødt snart. De vil ha ting som virker uten fiksfaks.

Her er det de fleste gir opp. Og de har min fulle forståelse. Elevene mine som har tilsvarende problemer har gitt opp for lenge siden.

Løsningen ble at jeg, mens Tone ePedagog snakket varmt om sin OneNote-bruk, gikk rundt på pc-ene og manuelt søkte opp nedlasting av påloggingsassistenten (jeg brukte versjon fra 2009 her, det finnes også en fra 2011, men jeg tror jeg fikk trøbbel på en pc med denne, har glemt hva, og holdt meg til 2009), installerte og fikk brukeren til å logge på EN GANG TIL. Og vips. Men jeg tviler vel på at særlig mange fikk med seg essensen: hvor genialt OneNote faktisk er.

Smartboard i undervisningen – DGD12

Her er presentasjonen jeg og Tove Holter holdt på Dei gode døma 2012.

Faglig-pedagogisk dag på UiB 2012

Så var vi der igjen – en av de kjekkeste planleggingsdagene i året, synes nå jeg. Programmet har vært litt varierende de siste årene, men i år syntes jeg det var en del bra å velge mellom. Ett foredrag skilte seg ut, og jeg var veldig spent på hva det ville inneholde. Det innfridde alle forventninger, og jeg ga til slutt opp å notere, men ble sittende å lytte og nyte. Foredragsholder Gjert Vestrheim fra Institutt for lingvistiske, litterære, og estetiske studier, Gresk og latin, stilte ulastelig antrukket i dress og slips, og holdt foredrag fra talerstol med manuskript, tavle, kritt og piano som hjelpemidler. Tittel: «Pytagoras og musikken». Som mangeårig korsanger og matematikklærer kunne jeg jo ikke la være!
Jeg noterte en del av selve koblingen med matematikk, resten av foredraget ble en nytelse av språk og filosofi. I det følgende er det mulig det har sneket seg inn noen feil, jeg ble så fascinert at jeg ikke helt fikk fingrene med meg…

Rammen rundt foredraget var en slags filosofihistorie, egentlig, og Vestrheim startet med å fortelle om Pytagoras og hans historiske omgivelser, for å gi oss den rette setting for hovedinnholdet: matematikken i musikalske toner.

De første filosofene var opptatte av grunnleggende spørsmål. Ontologi og epistemologi. Skille mellom fenomener, det som kommer til syne, og det som ligger til grunn for fenomener, med andre ord naturlovene.
Man kan forklare en hendelse med at det er gudenes vilje, men det kan ikke vitenskapelig etterprøves. Lovene må være intellektuelt fattbare.
Matematikken får en særstilling fordi den ikke er avhengig av observasjoner. Ikke avhengig av empiri eller fenomener. Befinner seg derfor på et høyere plan. En av Pytagoras’ påstander var at alt er tall.
Han fant matematiske forhold i lyder som harmonerer.
I en skala er kvarten og kvinten de viktigste. Hvorfor klinger grunntonen godt sammen med disse? Gresk ord for skala: harmonia. En oktav har 12 tangenter, hver skala bruker bare 7. Intervallet mellom to nabotangenter på pianoet (både svarte og hvite inkludert) er alltid en halv tone. Alle våre skalaer har 5 heltonetrinn og 2 halvtonetrinn. Forholdet mellom øverste og nederste tone i en oktav er 2:1. Dobbelt så mange svingninger på den lyseste som den mørkeste. 3:2 gir kvinten, 4:3 gir kvarten. Vi snakker her om forhold mellom antall svingninger, men på Pytagoras’ tid var det strengelengden som ble beregnet. Det samme gjelder luftsøylen i en fløyte. Hvis man multipliserer forholdene for kvint og kvart, får man en oktav… Det er dermed matematisk bevist at en oktav består av en kvint og en kvart.
En kvint kan deles i en stor og en liten ters. Dette blir de to neste brøkene: 5:4 og 6:5. Tersene ble ikke regnet som symfoniske, de var noe underordnet kvint og kvart.
F og g harmonerer begge med c, men ikke med hverandre. De utgjør et heltonetrinn, en tonos: 9:8. Det fremkommer ved å multiplisere kvint med en omvendt kvart (dele kvint på kvart).
En durskala har en stor ters. En mollskala har en liten ters.
En kvart tilsvarer egentlig to heltonetrinn pluss et trinn som er litt mindre enn et halvt. En stor ters gir 80:64 mens to heltonetrinn gir 81:64. Pianostemmingen er derfor et kompromiss. Alle trinn på et klaviatur er like store. Resultatet er at alle trinn utenom oktaven er bittelitt sure. Det er for at det skal være mulig å spille alle tonearter.
Alle greske skalaer var basert på en eldre type som vi kaller pentatonisk, som består av grunntonen, kvart, kvint, oktav og et intervall til i kvarten og kvinten. Tonene ligger langt fra hverandre, og ingenting høres feil ut (som når man spiller på de svarte tangentene). Uansett hvordan man lager intervallene, må man ende opp med den samme oktaven.
Interessant er det at tonen midt i oktaven ikke klinger godt med grunntonen. Den kalles tritone. For å få noe som gir 2 når man multipliserer dem, må man bruke roten av 2, som er irrasjonalt tall, og dermed ikke kan skrives som brøk. Dette var bevis for at det var djevelens tone, og det gikk så langt at den faktisk var forbudt å bruke…

Etter denne delen snakket Vestrheim om hvordan ord og uttrykk fra dette har sneket seg videre inn i andre aspekter av dagligtalen, som at vi kan si at farger harmonerer, eller at noen sier noe umusikalsk.

Takk til Gjert Vestrheim for et nydelig avbrekk fra en lærer-faglig hverdag!

Elevkurs – vi skummer den digitale overflaten

I går kom elevene våre tilbake fra ferie, og en hel bøling nye dukket opp. Fra ca 300 elever i fjor er vi nå nesten i 600. Plutselig masse folk i gangene overalt. Men kjekt – det er det!

I dag skulle VG1 få en liten innføring i hva det vil si å gå på en digital skole, tips og regler og diverse annet nyttig. I grupper på 30 dukket de lydig opp og satt som tente lys og fulgte med, i alle fall hos meg 😉 Vi var totalt 9 som skulle holde kurs, fordelt på 4 rom, og til sammen 10 grupper med elever. En heftig dag med andre ord. Vi valgte å holde kursene 2 og 2, 5 av de 9 lærerne er nyansatte og det var godt å ha en å «spille ball med».

Hvert kurs varte 90 minutter inklusive en liten, og tvingende nødvendig, pause. Det ble mye envegskjøring, men det fine med nye elever er at de er så veloppdragne og greie å ha med å gjøre! Vi fikk lagt inn litt smådiskusjoner, noen elevoppgaver og et par små filmer, så de holdt ut med stil.

Roy Eide, en av ePedagogene i HFK, hadde lagt ut en presentasjon vi kunne bruke, så vi modifiserte den litt så den passet til oss. Blant annet visste vi at få av elevene ville ha fått utdelt PC før kurset, slik at det var ikke snakk om verken innføring i den PC-ens viderverdigheter, eller noen grundig opplæring i programvare.

Her er presentasjonen vi holdt:

Digital kompetanse til frokost?

Førstkommende fredag arrangerer Microsoft et «frokost-webinar» om OneNote. Nå er jeg ganske kjent med programmet, men erfaringen er at når jeg har lært meg ting selv hender det at jeg har gått glipp av et par-tre smarte triks. Derfor er det innimellom greit å delta på kurs for å få med meg detaljene jeg ikke har funnet selv.

Et webinar er rett og slett et seminar på nett, og i dette tilfellet er det gratis.

Jeg sitter klar med tekopp og ivrige notatfingre på tastaturet!

Tipset er herved delt dersom andre har tid og interesse av å delta. Dette må jo være lav-terskel-tilbud for travle lærere! Ingen reise, ingen kostnad, minimalt med tidsbruk.

Previous Older Entries