NKUL 2012 – refleksjoner og oppsummering

Siden jeg maser på at andre må blogge om sine tanker (hører du, Henning?), er det vel strengt tatt bare rett og rimelig at jeg gjør det samme.

Det er 4 år siden sist jeg var på NKUL. Den gangen liveblogget jeg så tastaturet gnistret, det har jeg i løpet av de siste par årene gitt meg med. Kanskje mest fordi jeg er mer kresen på hvilken informasjon jeg synes er så interessant at jeg finner det verdifullt å dele. Jeg ser hvor mye mer kresen jeg har blitt på hva jeg bruker tid på å lese fra andre, og tenker at jeg skal la være å selv drukne andre i informasjon de ikke trenger.

Så hva sitter jeg så igjen med fra NKUL12 som jeg synes det er verdt å dele? Jeg valgte stort sett å gå på sesjoner med fokus på bruk av nettbrett, og hørte argumentasjon for android-brett fra Harestad skole (v/Odin Nøsen) og for iPad fra Gjennestad VGS (blogg om prosjektet). Begge parter var overbevisende, personlig ville jeg nok landet på iPad på grunn av at det er noe lukket og bedre sikret mot virus og programmer man IKKE vil elevene skal ha, selv om det også har sine sider. Det andre store argumentet er at Apple-produkter har et rykte på seg for å være solide og pålitelige verktøy med lite feil. Og er det noe som er forstyrrende for undervisningen, så er det dingser som ikke virker! Ville jeg hatt nettbrett til alle mine elever? Tja. Jeg ser ett stort og p.t. uoverkommelig hinder: jeg underviser realfag og elevene skal ha ikt-basert eksamen. Det innebærer at de på en enkel måte må kunne skrive formler digitalt og levere inn filer. Der stryker samtlige nettbrett fullstendig. Men tanken på at alle læremidlene er tilgjengelig på en liten lett dings er besnærende, jeg hadde ikke stusset dersom jeg hadde fått valget som elev: 8-10 svære, tunge og etterhvert fillete bøker, eller en elegant dings med fargeskjerm og nett og interaktivitet på noen hundre gram med hele verden en sveip unna. Trenger jeg si svaret? Dingsen, kombinert med oppgaveløsning på papir er faktisk det jeg ville foretrukket per i dag som elev/student. Det hindrer ikke bruk av CAS eller grafverktøy, for det finnes for nettbrettene også. (Erling Grønlund fra RIKT forsøker å innføre begrepet læringsbrett, jeg er uenig i at det er en bedre term. Lesebrett er også feil for iPad og lignende. Nettbrett er den beste norske betegnelsen. Synes nå jeg.) Som lærer vil jeg beholde pc som hovedverktøy på grunn av to ting: OneNote og GeoGebra.

Jeg deltok på en sesjon om «Digital klasseromsledelse» som viste seg å være ren reklame for Fronters nye versjon og absolutt ingenting om klasseromsledelse, og en workshop om iPad for viderekomne med RIKT, der jeg konkluderte med at enten er jeg særdeles viderekommen etter å ha hatt en iPad i et par måneder, eller så var det ikke så mye å lære.

NDLA matematikk presenterte sammen med Khan academy planer for samarbeid, der prinsippet er åpent, gratis, og gode muligheter for individuell læring og tilpasset opplæring.

Neste sesjon var om omvendt undervisning med Bjørn Ove Thue og Roger Markussen (som forøvrig også vant NPeds Gulleplepris i år). De to bildene presenterer til sammen de viktigste hovedpunktene, i tillegg snakket de to litt om hvordan de gjør det rent praktisk og teknisk. En fin innføring i hva dette dreier seg om!

En versjon av foredraget, i riktig omvendt-ånd, finner du også i dette blogg-innlegget.

Hvis man ser disse to sesjonene i sammenheng, er det mye som rører seg når det gjelder matematikk og muligheter med digitale verktøy, som gjør det lettere for læreren å gi bedre oppfølging og tilpasning, og for elever å finne faglig informasjon dersom det som skjer i timene ikke er tilstrekkelig for deres læring.

Plenumssesjonene var varierte, jeg hadde mest glede av fredagsmorgenens presentasjon fra Senter for IKT i utdanningen, som en gang for alle knuste myten om digitale innfødte. Jørund Skaug hadde en gjennomført og grundig argumentasjon som oppfordret til refleksjon og utfordret en tankegang som har fått satt seg de siste 10 årene om ungdoms digitale kompetanse.  Jeg synes ellers å se en svak tendens til at vi er i ferd med å gjøre en viktig endring i fokus: bort fra verktøy og teknikk og over til mål og pedagogikk. Dette er svært viktig for at skolen blir et sted for allsidig læring, men det krever en viss teknisk minimumskompetanse. Før det store flertall av skoleledere, lærer og elever innehar denne kompetansen må vi fremdeles dra med oss verktøysdiskusjonen og kurse de som trenger det og ikke evner å tilegne seg kompetansen på egen hånd. Det viktigste kurset i så måte er kurset i å lære selv, her er det ikke bare elever som har mye å gå på!

Advertisements

Starten på en digital skole – del 2

Jeg hadde store planer om å blogge mer i år, men tiden og hjernekapasiteten strekker ikke helt til. Jeg forsøker å kanalisere skrivekløen ut i innleveringstekst på veilederstudiet i stedet, men det er ikke så mye produktivitet der heller, dessverre. Og der er det en tidsfrist… jaja.

Jeg skrev litt om hvordan det har vært å starte det som skal være/bli en skole med høy grad av digitalisering i arbeidsmetoder og verktøy. Særlig litt om diskusjonen i matematikk, både blant lærere og elever. Diskusjonen har fortsatt, noen er mindre nyanserte enn andre, noen roper høyt mens noen holder seg stille. En ting er helt sikkert: elevene har blitt utfordret. Mange har tatt utfordringen. Enkelte går så langt som å si at matematikk ble kult når de kunne skrive det så pent og ryddig på pc. Andre er kjempefrustrerte, både over mangel på bok og kanskje litt mangel på mestring. En del elever sier de ikke kan lære matematikk uten en lærebok. Og kanskje har de rett. En del har oppfattet mitt harde kjør på digitale verktøy som et pålegg, og lurer på om de kan få lov til å skrive noe på papir. Vi har diskutert og eksperimentert og utforsket. Alle har forholdt seg saklig til dette, selv om jeg nok mener at en del av de mest påståelige elevene er for bundet i vaner og for lite villige til å se at det er andre måter å gjøre ting på.

Men etter en lang diskusjon blant lærerne etter høstferien ble konklusjonen at vi skal kjøpe inn lærebøker som elevene får låne (en til hver). Det aller viktigste argumentet var at vi synes ikke NDLA matematikk  er godt nok. Teorien er tørr og tildels kjedelig, oppgavene er for enkle. Med enkle mener jeg ikke nødvendigvis lette, men at de er for lite sammensatt. Vi har til nå jobbet med tall og algebra, og det er jo litt grenser for hvor spennende det kan gjøres. Men likevel har det til nå ikke fungert helt bra.

Dette avstedkom jubel hos elevene. Men i en klasse opplevde jeg en elev som utbrøt «Nei!». Vedkommende mente dette var et nederlag, for hvis vi skal være en digital skole får vi jammen være digitale også! Jeg er jo helt enig… Rektor foreslo at vi skulle la elevene velge, og så sette sammen grupper av dem som ønsket å følge faget uten lærebok, men det sa vi nei til. To årsaker: det er sannsynligvis svært få elever som sier nei til bok dersom de får valget. Men den viktigste årsaken: det har vært nok rot i år. Det å omrokkere på gruppene en gang til, og kanskje bytte lærer en gang til, er uheldig nå. Særlig i matematikk 1T har vi dårlig tid, og vi er nødt til å finne roen snart.

Jeg er spent på hvordan dette påvirker måten vi legger planer på. Til nå har vi vært velsignet løsrevet fra læreverk, fokusert på kompetansemål og emner som passer sammen. Jeg ønsker å fortsette undervisningen uavhengig av boken, men vi får se hvordan det blir.

Men neste år… Da ser jeg for meg at vi lar det være et valg når de skal velge T/P i starten av året – å velge gruppen uten bok. Jeg tror en betingelse for at vi skal få det til er at jeg blir mye mer bevisst på å lære elevene til å ta notater og bruke dem. For jeg ser at det tildels er der det svikter nå.

Starten på et digitalt skoleår

3 uker har gått. Vi har langt igjen til en skolehverdag der ting virker. Men vi kommer stadig små skritt nærmere. Oppi alt kaoset kjenner jeg at det er godt å vite at jeg i det minste kjenner mange av de digitale verktøyene ut og inn. Det jeg kanskje kan minst om er de rent faglige ressursene på nett, men der tenker jeg at jeg stort sett finner ut av det jeg vil, selv om jeg kanskje ikke alltid finner de beste løsningene grunnet manglende erfaring.

Da skolen ble startet skisserte man tre nivåer for IKT-implementering i fag:

  1. Full implementering – ingen papirbøker
  2. Delvis implementering – støtte i bøker i form av klassesett eller lignende
  3. Lav implementering – utgangspunkt i en papirlærebok men med bruk av IKT.

Foreløpig befinner jeg meg på nivå 1 i alle mine 3 fag: naturfag YF, matematikk YF og matematikk ST. Alt på VG1. Og akkurat nå tenker jeg som så at dette kan faktisk gå greit uten at elevene sitter med en papirbok. Det interessante er den «kreative spenningen» som rektor Lin Holvik har snakket om, som oppstår når vi nå snakker sammen, vi som skal samarbeide. Og elevene. For jeg sitter i matematikk og er usikker på hva jeg egentlig mener i forhold til papirbok. De fleste av mine kolleger vil gjerne ha en papirbasert oppgavebok. Mens elevene jeg har snakket med er ute etter en papirbasert teoribok. Vi er pålagt en svært høy grad av samarbeid og fellesskap. Men det burde likevel ikke forhindre oss i å ha litt forskjellige forhold til hvor man finner lærestoff, tenker jeg. Frem til høstferien er vi nå heldigitale alle mann, så får vi se hva vi lander på etterpå. Tror det er viktig å holde fokus på at vi må finne en løsning som gir elevene best mulig undervisning og læringsmuligheter.

I matematikk har jeg bedt elevene lage en mappe på sin maskin til matematikk. Under den en mappe til hovedemnet vi holder på med nå: Tall og algebra. Dit har alle nå lastet ned oppgavesamlingen fra NDLA. God eller dårlig – vi er kresne og kritiske – men jeg insisterer på å ha et offline-alternativ. Internett virker ikke alltid. NDLA virker ikke alltid. Og når hver elev har sin oppgavesamling er det lett å se hva de har gjort når jeg tar en runde i klasserommet, jeg kan be dem sende meg oppgaver de strever med, jeg kan be dem erstatte noen oppgaver med noen andre for å tilpasse bedre til den enkelte. I ST-klassen jeg for det meste har hatt til nå, har vi i tillegg startet et word-dokument (med MathType) der vi noterer teori i form av regler og noen eksempler (vi betyr at hver elev skriver sitt eget). En regelbok, kan man kanskje kalle det (et helt ukjent begrep for meg inntil jeg hadde praksis på ungdomsskole i PPU). Samskriving og samarbeid er bra noen ganger, men akkurat slike ting tror jeg elevene lærer best om de skriver hver for seg.

Noen elever er ikke helt fornøyde. Noen elever gjør ikke som jeg sier, det tok tid før alle fikk lastet ned oppgavesamling og fulgte meg. Noen får bakoversveis av en heldigital lærer, det er helt tydelig. Men så langt har de aller, aller fleste hengt med i svingene. De noterer snarveier (og jeg kan mange), de spør om nye snarveier, de finner ut av ting på egen hånd. Vi har hatt et par innleveringer, og retting av worddokumenter med MathType gjennom It’s Learning er såre enkelt og raskt når man bare vet hva man gjør og alt virker som det skal.

Jeg har begynt på et av mine forsetter for skoleåret med å kjøre små digitale tester for å enten oppsummere dagen eller repetere fra gangen etter. Jeg fokuserer en del på begreper, jeg ønsker at elevene skal forstå hva jeg snakker om når jeg bruker ord som ledd, faktorer, sum og differanse i mine matematikk-forklaringer. Målet er at jeg skal både begynne og avslutte økter tydeligere enn før, og gjøre mål og faglig innhold mer synlig for elevene. Jeg vil se elevenes arbeid oftere enn før gjennom små innleveringer underveis. Og ingenting av dette gir eleven noen karakter. Fokus ligger på vurdering for læring, jeg forklarer hva de bør se mer på, hva de mestrer, og gir tips til føring av oppgaver digitalt. Mange er enda bekymret for om ting «teller» – og tar ikke helt inn over seg konseptet med å fokusere på å vise hva de ikke kan for å få best mulig hjelp på veien videre. Det kommer vel til slutt, håper jeg.

Tredje dag, og godt i gang!

Følelsen fra fredag satt igjen – nå vet jeg liksom hvor jeg er og hvor jeg hører til og tryggheten stiger.

I dag ble det tid til litt egenarbeid og første faggruppe-møte. Men før det var det to workshops i den digitale verden. Den første med Anne om Smartboard og OneNote, den andre med Margreta om Googledokumenter og Wiki. Her var jeg på trygg grunn og vel så det. Margreta utnevnte meg umiddelbart til hjelpelærer 😉 Kursene i dag var i det grunnleggende, fikse kontoer, innlogging, her-er-påknappen-opplegg. Og det er helt greit. Mange trenger å starte der, og i stedet for å gjøre dette frivillig er det obligatorisk, med eller uten pc og nett. Man ser sammen og løser problemene. Jeg fikk utfordringer og måtte finne ut av et par ting: hvordan man tar bilde med webkameraet på ny pc, hvordan man laster opp bilder og video til wiki og et par småting til som dukket opp underveis. Fordelen min er at jeg har en viss innsikt i hva som foregår under lokket på disse digitale boksene, sånn at det er lettere å komme frem til en logisk løsning når man møter et problem.

Egen-tiden ble brukt til å finne ut hvordan man kobler fancy ledninger for å få strøm til arbeidspulten (svar: man ignorerer dem og finner en god gammeldags skjøteledning), få tak i nøkkel til rommene på skolen (nøkkelkort til ytterdør er visst ikke ferdigdesignet…) og få litt oversikt over hvem som skal undervise i team med meg i fagene.

Så var det tid for faggruppe. Oppdraget var å lage plan for de første timene i faget (i dag naturfag), felles for ST og YF. Det viste seg å bli for stor utfordring for oss å lage en felles plan, så vi ender opp med en for ST og en for YF. Vi velger å bruke NDLA som hovedkilde, og wiki som arbeidsverktøy nå i starten. Og siden noen allerede har funnet opp hjulet tar vi utgangspunkt i årsplanen fra NDLA. Den ekstra utfordringen vår er at selv om vi er 6 lærere som skal undervise naturfag, så er det bare en som virkelig har erfaring i det… I dag gikk det også litt tid til å rett og slett finne en form på disse møtene som fungerer for oss. Jeg tror nok det er matnyttig å fortsette å ha møtene sammen, selv om vi må forholde oss til to forskjellige fremdriftsplaner. Vi kom langt i dag, men neste gang er vi nok mer effektive og får gjort mer.

I dag var første dag jeg forsøkte å jogge til og fra jobb. Det ga meg følgende lærdom:

  1. Selv om HJERNEN min er A-menneske er resten av kroppen IKKE det. Jogging kl 07:00 er tungt.
  2. Jogging med sekk – om enn fancy og fastspent – er noe herk.
  3. Det er mye oppoverbakke fra Steinsviken til Sørås.
  4. Dusj i store bygg er interessant. Varmt vann er et luksusgode.
  5. Svette klær i små metallskap uten lufting STINKER 7 timer senere!

NDLA – den store stygge ulven?

Jeg er engasjert i jobben min. I skole. I vurdering. I læring. I den digitale skole. I pc. Skillet mellom jobb og privatliv på interessesiden er stadig gråere. Jeg er av natur en som elsker å lære, på veldig mange områder. Det fører til at jeg sitter med kunnskap om de underligste ting, og at jeg har opparbeidet en evne til å søke informasjon når jeg trenger det.

Likevel: noen ganger lurer jeg på om jeg er litt vel naiv. Om jeg tror at verden er enklere og mer rett frem enn den virkelig er. Om jeg velger å se det beste i folk selv om sannheten er mørkere.

Det følgende er satt noe på spissen, men er ikke langt fra slik jeg oppfatter ting:

I dag hørte jeg følgende påstand (opphavet er egentlig uvesentlig, men det kom fra en lærer med god kunnskap om skoleverket): «NDLA naturfag er laget ved at de har kjøpt opp det dårligst solgte læreverket». Jeg forklarte i løpet av diskusjonen at fagressursene som legges ut på NDLA er kvalitetssikret av faglærere/fagfolk, noe som ikke ble trodd (slik jeg oppfattet det).

Det eksisterer en slags konspirasjonsteori om NDLA. Noen går faktisk rundt og tror at fylkene har gått sammen om NDLA for å kutte ut alle trykte lærebøker fra skolen slik at det skal bli gratis for skoleeier at elevene skal ha gratis læremidler. At alle skal bruke NDLA og bare det som læremidler i undervisningen. At NDLA er basert på at alle lærere skal legge ut sine undervisningsopplegg uten noen form for kvalitetssikring.

Eh…

Altså: i mitt hode er det slik at riktignok ønsker sikkert fylket å spare penger. Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at økonomi er en stor del av bildet. Men… å spare penger ved å tilby noe som er helt ubrukelig? Det skurrer på alle mulige måter. Samfunnsmessig er jo det helt håpløst, ingen er tjent med at ungdom tilbys utdanning som er under pari. Og ingen forventer vel at hver enkelt lærer skal finne på alle læremidlene selv? Det er jo derfor vi har hatt lærebøker til nå… Lærere trenger læremidler til hjelp i undervisningen. Men vi trenger VARIASJON og VALGFRIHET!!! NDLA blir bare en av mange mulige ressurser. Jeg kan ikke tro, kan ikke tillate meg å tro, at noen «på fylket» kan mene at det er dette som skal være vår ENESTE ressurs?!?

Foreløpig er «lag to» eller delings-biten av NDLA ikke funksjonell, meg bekjent. (Jeg kan ta feil. Jeg bruker NDLA lite selv, av den enkle grunn at de ikke enda dekker kjemifaget.) Mange har lagt alt for stor vekt på denne biten av NDLA. Media har fremstilt NDLA som en ren ressursbank opparbeidet av lærere og (gudbevareoss) elever. Ingen kvalitetskontroll. En liten kommentar her: hvis det lærere lager er så elendig, hvorfor får de lov til å undervise? Har man så liten tro til at den enkelte lærer faktisk kan lage brukbare læremidler? Hvilken spesialutdannelse har lærebokforfattere, da? Jeg tror medias vinkling har ført til at det eksisterer noen misoppfatninger omkring hva denne læremiddelsamlingen egentlig er. Kvalitetssikringsdelen og alt det arbeidet som ligger bak har ikke nådd frem. Det er mulig at det jeg oppfatter er unntakstilfeller. Jeg håper egentlig det. Men jeg er dessverre ikke sikker.

Jeg lurer på om konspirasjonsteoretikerne har gått gjennom ressursene på NDLA og vet hva som faktisk ligger der. Det har jeg strengt tatt ikke gjort selv. Fordi jeg ikke har hatt behovet enda. Jeg har begynt å ta det i bruk i matematikk. Jeg underviser matematikk 2P i år, og i stedet for å henvise til en bok bare noen få av elevene har (1P-boken er stort sett levert tilbake til skolebiblioteket i fjor), har jeg plukket teori, oppgaver, animasjoner og annet fra både NDLA og andre gratis tilgjengelige ressurser. Det jeg har funnet så langt er brukbart. Og mye lettere tilgjengelig enn kopier fra lærebøker. Som i beste fall er på kanten av tillatt.

Men at ressursene på NDLA er «oppkjøp av det dårligst selgende læreverket (=ubrukelig)»? Nei, det nekter jeg å tro. Rett og slett.

Noen må gjerne motbevise meg. Inntil da lever jeg i min rosenrøde verden der deling er en fin ting og lærere er fagutdannede dyktige mennesker som vet hva de driver med.

eKoordinatsamling februar 2010 – dag 1

Det følgende er i hovedsak rent referat og ikke egne meninger. Egne tanker og kommentarer er skilt ut ved bruk av kursiv.

Innledning v/opplæringsdirektøren

Prosjektet Digital skole involverer ca 30 mennesker “på fylket”. (Det er mange penger bare der…)

Bakgrunnen for mye av dette arbeidet er føringer på nasjonalt plan, der digital kompetanse nå er sidestilt med mye annen kompetanse. Dette er lovfestet, i og med at læreplanene nå er en del av forskriftsverket. Det innebærer at ingen lærere kan velge bort denne delen av undervisningen. En annen stor føring ligger i prinsippet om gratis læremidler. Kommer tilbake til NDLA. Det er fylkeskommunenes ansvar at elevene har læremidler.

Vi vet mye om ungdommes liv i onlinetilværelsen, og mange har påpekt det potensielle gapet mellom skole-livet og fritiden. Skolen henger etter, og det er fare for kulturkrasj.

Det er en svært krevende oppgave for lærere å ta alle de valgene de står overfor daglig.

Tre hovedoppgaver er kritisk å holde i gang:

  1. Infrastrukturen. Vi er avhengige av en god teknisk infrastruktur. Fjeld mener at infrastrukturen vi nå har i HFK er god i forhold til mange andre. “Motorveien” vår er full – og er på et kritisk punkt. Skal vi nå stenge noe? Fjelds utgangspunkt et at alt skal flyte fritt, men vi må jo se på realitetene. Ønsker tilbakemelding på dette.
  2. Kompetanse. De som bærer dette fra dag til dag og tar støyten er lærerne. De har tatt på seg en tung oppgave i å manøvrere seg i det terrenget, og opplæringsdirektøren er “matt av beundring” over det arbeidet som gjøres. Dette er ikke gjort i en håndvending, vi må ha is i magen og jobbe målrettet i en del år til før vi får gode resultater som gjennomsyrer kulturen i skolen.
  3. Strukturen vi nå har etablert med ekoordinatorer, epedagoger og ikt-konsulenter. Den burde hatt mer ressurser, det skal komme litt til nå til ikt-konsulentene. Superbrukerne er også helt nødvendige for at alt dette skal fungere og henge sammen.

Det ligger mye god kompetanse rundtomkring, og Fjeld oppfordrer til at skolene kartlegger denne kompetansen grundig og tar den i bruk. Det er mange privatpraktiserende glitrende folk rundt på skolene som ikke brukes godt nok i kompetansehevingen i personalet ellers.

Det kommer stadig tilbake til penger, dette er et system som krever mye ressurser.

NDLA

Hordaland er ved siden av Sogn og Fjordane det fylket som bruker NDLA mest. De skolene som tar seg tid til å skolere seg selv innenfor NDLA har en bratt økning i bruken, her ser det ut til å være en entydig sammenheng.

Fjeld er overrasket over hvor lite støy det er rundt NDLA (jeg vet ikke om stevning for ESA er lite støy etter min definisjon, men greit nok…).

Litt om bakgrunnen til NDLA osv. Nevner også de juridiske diskusjonene i media i det siste. Ser dette som positivit – det blir en interessant sak å følge.

Per i dag er det 7 fag som er fulldekket i NDLA: norsk, naturfag, samfunnsfag, engelsk, kroppsøving og matematikk P og T. 10 andre er delvis dekket. Vi må huske at de fleste fag i skolen i Norge har aldri hatt lærebøker, i motsetning til hvordan forlagene ønsker å fremstille det. Det har vært god dekning av noen store fag. NDLA representerer der noe nytt i og med at det f.eks. for første gang nå finnes læremidler for et fag som romteknologi, et VG3-fag som følges av ca 15 elever i hele Norge…

Nevner også Arena, tidligere omtalt som lag 2, en delingsarena som åpner til høsten igjen.

Det er klart at det også er brister i kvaliteten på NDLA, blant annet på nynorsk-varianten av en del sider. Kvaliteten er noe av det som blir angrepet og kritisert mest. Men vi skal huske at det sitter erfarne lærere i fagredaksjonene, mange av disse har skrevet læreverk og jobbet for forlag før. Forskjellen er at de nå i tillegg er åpne for innspill, og kan rette opp feil og mangler umiddelbart. Det er vanskelig i en papirtrykt lærebok… Vi har aldri tidligere hatt store offentlige debatter om kvaliteten på trykte lærebøker utgitt på forlag! Denne har kommet nå med NDLA, og det er veldig flott. Forteller et eksempel fra en forsker i Stavanger som har tatt for seg mange av de store lærebøkenes dekning av læreplanmål om sammensatte tekster i norsk, og det viser seg at ingen av dem holder mål!

Om kunnskapssyn

Det er prinsipielt galt å bruke autoritære virkemidler for å blokkere noe vi ikke liker. Det bør være en nødløsning, ikke et system vi bruker jevnlig. Man skal bruke sin autoritet og drive strukturert klasseromsledelse. Denne debatten bør man ta før man tyr til den litt lettvindte “trykk-på-knappen”-metoden.

ePedagogene

Dette er en ok innretning, altså! De har 40% stilling, og han omtaler dem som liberoer – fristilte midtbanespillere som kan brukes til mye. Men de er avhengige av dyktige kapteiner – rektorene. Denne rollen ser ut til å være uklar for en del, og Fjeld håper at dette er noe av det som kan bli tydeliggjort.

Oppfordrer oss til å bruke det skolebaserte kvalitetssystemet. Fylket har plukket ut to hovedområder de ønsker at skolen skal satse på: den digitale skole, og eh…en til. Skolene har frihet til å gjøre det på sin måte ut fra lokale behov!

Formålet med dagen i dag er å gå noen runder på “hvor står vi”, og deretter “hvor går vi herfra”. Vi står ved et vannskille. Prosjektet er etablert og oppegående, men trenger en retning videre. Fylket ber om tilbakemeldinger fra oss så de kan tilpasse det videre arbeidet til lærernes behov.

Erfaringer fra skoler: Etne

Det er viktig med et formalisert samarbeid, og håper at vi i løpet av dagen får en god erfaringsutveksling og utvikle ideer om veien videre i fellesskap.

Etne er en bitteliten vgs, men ønsker seg flere for å kunne få flere lærere og dermed et større læringsmiljø. De har veldig stor lærertetthet, og det betyr at elevene får svært god og tett oppfølging.

Det har ikke vært drevet så veldig målrettet ikt-arbeide ved skolen tidligere, og de begynte derfor med en kartlegging av hva de kan og hva de trenger å lære. Spennet var stort (som på andre skoler). De prioriterte kompetanseheving for lærere, og definerte minstekompetanse (også for elever), ansvar og tidsressurser. En kontinuerlig dialog har sørget for kvalitetssikring av prosessen.

Rektors rolle som skoleleder er viktig i denne prosessen. Hun øsnket å være svært klar på at dette ikke var noe man kunne velge vekk, fundamentert i både kunnskapsløftet og retningslinjer fra fylkeskommunen. Starten ble en utfordring, fordi pc-ene til elevene ble svært forsinket, og dermed gikk mange kursopplegg i vasken.

Faglærerne er veldig viktig, og også de andre funksjonene knyttet til den digitale skole. Men det har vært stor utskiftning, og det blir vanskelig å opprettholde kontinuitet i arbeidet. De vil gjerne… Det har også vært viktig å lage skikkelig arbeidsinstruks for funksjonene som er opprettet, og det har hjulpet litt i all utskiftningen.

De oppdaget at ikt åpnet for en helt ny form for mobbing, og det ble behov for å få på plass noen kjøreregler.

Arbeidstidsavtalen ble også et verktøy i denne prosessen for å kunne løfte skolen ikke bare på det digitale, men også på mange andre områder. På samme måte ble IKT-planen en dynamisk prosess som gir struktur.

Erfaringer fra skoler: Fyllingsdalen

Ooh fancy prezi…

Hva inngår i ekoordinatorrollen – hva kreves? Man trenger en person som tør å leke litt, våge litt. Litt over gjennomsnittet interessert i data. Læringskurven har vært ekstremt bratt for de fleste ekoordinatorene, men det går lett i det fellesskapet man møter på fylkes-samlingene.

ekoordinatoren skal være et fyrtårn, en som kan komme med innspill og gi eksempler på hvordan ting kan gjøres. Samtidig er det en støttespiller, som kan hjelpe personalet når det trengs. Mange kommer innom og spør om hjelp, og denne biten er kanskje den viktigste, og det er viktig å stille opp.

De har satt av mye tid til kurs, og de skal f.eks holde 8 kurs om den nye versjonen av SkoleArena Vurdering neste uke – midt i timeplanen slik at alle tilsammen har mulighet til å komme innom. Kurs når det trengs i det som trengs. I tillegg til ren kursing har det vært workshops, noe obligatorisk, noe frivillig. Ryktene sprer seg når noen tar i bruk nye ting, og det skaper en etterspørsel.

IKT-planen er også et sentralt arbeid, som må følges opp. De ønsker nå å ha et fast møte på skolen kanskje 1-2 ganger i mnd, mellom ekoordinator og ledelse, ikt-konsulent og superbruker. Det er for å vite hva som skjer på de ulike arenaene.

Det er mange utfordringer i arbeidet med den digitale skole. Mye av det går på å berolige lærerne litt, fordi det ligger et massivt press fra arbeidsgiver på å sette seg inn i mye nytt. Det må være rom for å kunne spørre om selv de enkleste ting. Hva kan man forvente? Her kommer også ledelsen sterkt inn – det er viktig å holde et klart skille mellom ekoordinator og ledelser. Hva skal gjøres obligatorisk og hva er frivilling?

Gruppearbeid

Hvordan kan vi utnytte de ressurspersonene vi har for å lage gode arenaer?

Roller – kommunikasjonslinjer.

Hvor ligger utfordringene for den digitale skole?

Hvordan skal vi håndtere de endringene den digitale skole fordrer?

Forslag til arbeid videre på skolene for å nå målene Kunnskapsløftet stiller oss overfor.

Vi ønsker en delingskultur – del erfaringer mellom skolene. Gjerne for å anspore til samarbeid skolene imellom videre.

Hva med kurs – ressurser, både til kursing på egen skole og eventuelt på andre skoler?

Er det ting som bør løftes opp til fylket, kan vi sende det på epost i etterkant.

Utfordringene våre

Vi har ikke den ideal-eleven som opplæringsdirektøren forsøker å skape. Det betyr ikke at vi ikke forsøker å inngå disse avtalene han snakker om med god klasseledelse, men i hverdagen er delvis kontrollering av elevenes pc-bruk et nødvendig verktøy for å få undervisningen til å henge sammen. Problemet er ikke å få elevene til å lukke lokkene når læreren snakker, men å få dem til å jobbe konsentrert når de skal jobbe på pc. Det vi ønsker er en differensiert stenging, slik at lærerne kan sile litt. Vi sitter i praksis med store klasser med stort faglig spenn og elever (ikke alle, men mange) som er utspekulerte og faller for fristelsen og bruker store deler av tiden på helt andre ting enn faglig arbeid dersom de kan.

Elevens innsats i timen er ikke lenger tellende på fagkarakter, og derfor er det ingen straff å ikke følge med i timen. I alle fall ikke direkte. Det er heller ikke motiverende nok for dem å finne ut av den digitale faglige verden, det gir ikke nok belønning.

Stud.nettet er et problem på en del skoler. Noen elever insisterer på at dette skal holdes åpent for at de skal kunne bruke private pc-er (små og lette). Her har vi ikke mulighet til stenging med Tigru, det virker kun på ped.nett.

En del elever klager på dårlig opplæring i It’s Learning. Bakgrunnskunnskapen fra ungdomsskolen avhenger sterkt av hvilken skole de kommer fra og hvilke lærere de har hatt. Dette legger føringer på hvordan vi skal avvikle skolestart, særlig for VG1. Kursing ved skolestart krever tid og rom, og det i en periode da veldig mye annet også skal skje.  Noen har kurs i regi av kontaktlærere, men det kan føre til ganske stor forskjell i opplæringen, avhengig av kontaktlærers kompetanse.

Lærernes kompetanse er klart en utfordring. Det er enormt stor spredning, fra lærere som aldri har vært innom It’s Learning, til dem som har IKT integrert i sitt arbeid i svært stor grad. Noen velger å skjerme de som snart går av, men samtidig er det noe med at vi bruker It’s Learning som en informasjonskanal og må kunne kreve at man logger på og leser meldinger og oppslag innimellom. Samtidig er det viktig at vi tar vare på den verdifulle pedagogiske kompetansen erfarne lærere sitter med! Hva er egentlig den gode digitale lærer-kompetansen? Hvor er minimum? Det blir ikke likt for alle lærere i alle fag. Fana Gymnas har hatt en fadderordning på arbeidsrommene, en person som fikk litt person for å være tilgjengelig for spørsmål og opplæring. De har valgt å videreføre denne ordningen i stedet for å ha superbrukere. Det er nå litt mer knyttet til fag enn tidligere. Disse blir mye brukt, og det er ikke tenkt at man skal sette av enormt mye tid, men rett og slett kunne svare på spørsmål når de dukker opp.

Måling og evaluering – hvordan skal vi finne ut om læreres og elevers bruk? Vi har undervisningsevalueringen, men ved noen skoler går også ledelsen inn og sjekker om enkelte av kollegiet er innom It’s Learning, og gir avdelingsleder ansvar for å følge opp de som ikke er det. De få unntakene som ikke “vil” må man ta tak i!

Pedagogisk bruk av ikt – det handler ikke bare om teknikk.

Signal til fylket

Kutt ut ePedagogene, vi vil heller ha ressursen på skolene! Kanskje… Samtidig er de et talerør videre til opplæringsdirektøren. For den enkelte skoleleder er nok eKoordinatoren viktiere. Men i et utviklingsperspektiv for fylket samlet har nok ePedagogene en samlende rolle. Det ble kanskje et litt uklart signal dette.

Delingskultur og –arenaer

Dersom lærere legger ut noe på fellesfag på It’s Learning, er det helst lenker til steder man kan finne ting, svært sjelden egenprodusert materiale. Vi deler litt tester på It’s Learning, men det blir ofte til at noen få legger ut og andre bruker uten å gi tilbake. Det er jo forskjellige kulturer rundt på skolene, og vi har mange fokusområder. For tiden står vel også vurderingskriteriene sentralt i arbeidet som gjøres i fellestid, slik at man kanskje ikke setter av tid til å dele opplegg. Problemet med å legge ting ut på nett er at man føler at det må holde en viss kvalitet, og særlig på åpent internett bør man også være forberedt på kritisk diskusjon omkring materialet man deler. Det mangler ikke delingsarenaer, det mangler delingskultur. Dette handler om holdninger.

Ressurser og kursholdere

Hva når en “vanlig” lærer holder kurs i noe ved egen skole – går dette inn i lærerens vanlige arbeidstid? Eller når man blir spurt om å holde kurs ved en annen skole – gjøres dette i bundet arbeidstid ved egen skole? Søker man fri med/uten lønn? Får man betalt fra skolen der man holder kurs? Her er det mye ullent og usikkert… Men vi er enige om at ekstra innsats bør betales ekstra. Dette glir jo også over i neste punkt….

Samhandling mellom skolene

… altså: vi trenger klarere retningslinjer for kursvirksomhet både på egen og andre skoler. Her er vi i en gråsone med arbeidstidsavtale og et område der fagforeningene kanskje har noe å si osv.

Lyntaler

Erfaring og utfordring med bruk av delingslisenser som CC

Øyvind Høines, NDLA

NDLA er ikke et lukket system (med tanke på det som har vært sagt før i dag).

Alle skal kunne komme med sitt, det skal sikres redaksjonelt og gi et mangfold.

Komplisert å finne ut av interessentene i rettighetsdiskusjonen. Elevene er svært lite interessert, selv om de også sitter som rettighetshavere. Det samme gjelder brukere og de fleste politikere. I det private næringsliv, derimot… særlig når det gjelder eksemplarfremstilling.

NDLA er en del av OER (Open Educational Resources). Dette er ikke en lisens, men en slags oppfordring om bruk. NDLA trenger mange lisenser, og har behov for en som kommuniserer godt, den skal være både tydelig og enkel, men samtidig ønsket av opphavsmann og “best for læring”. NDLA ønsker at innholdet skal være til fri bruk og bearbeidelse for alle for alltid. Er dette kommersielt? Kan innholdet brukes inni en kommersiell LMS?

Avtaler mellom ansatte og arbeisgiver om publisering av undervisningsmateriell, erfaringer fra NTNU

Thorleif Hallén, NTNU

NTNU har store mengder innhold, f.eks. nesten 2000 videoforelesninger til intern bruk. Open CourseWare-prosjektet staretet sommeren 2007, og man ønsket å ta i bruk innholdet som var i bruk internt ved å dele det ut på åpent internett. Støtte på juridiske problemer. Ingen avtale med foreleser, og dessuten brukte forelesere materiale som man ikke hadde rettigheter til. Tegneserier, aviser, lærebøker osv. Dermed strandet dette. Men vinteren 2009 ble iTunesU åpnet for norske bidragsytere, og NTNU ble tatt opp ganske tidlig. Lansert 3. august i år. Dette setter krav til avtaler mellom ansatte og NTNU, disse kom på plass sommeren 2009. De regulerer krav og rettigheter. Avtalen underskrives før publisering, men dette gjelder ekstern bruk. Det oppstår en gråsone, og det blir vanskelig.

Slike avtaler er knyttet til mye byråkrati, og man møter lite forståelse for dette hos bidragsytere. Det blir mindre tid til innholdsproduksjon, og publiseringen blir forsinket. Man risikerer også at bra materiale ikke blir publisert, enten pga rettighetsbelagt innhold eller fordi foreleser ikke vil. Men avtalene gir også en behagelig ryggdekning.

eCampus

Ingrid Melve, Uninett

De ønsker å gjennom eCampus å oppnå at universiteter og høyskoler skal bli bedre. De jobber i forhold til infrastruktur, og har nå et nett som er slik de har drømt om i 20 år: det spiller ingen rolle hvor ting er. Forskjellen ligger i kostnad.

eCampus skal legge til rette for deling av både løsninger, innhold, samarbeid og erfaringer. Det skal og sikre tilgang for studenter, uansett hvor de befinner seg.

eCampus blir en viktig faktor i den store omstruktureringen som er på gang i UH-sektoren.

Dette var ikke så interessant for meg i VGS.

Erfaringer med utvikling av kommersielle læringsressurser

Yngvar Nordberg, TV2

En måte å unngå rettighetsproblemer: lage alt selv… 😉

Hovedproblemet med TV2 skole er at det ikke er noe penger. Det er ikke øremerket noen midler til digitale læremidler. Alle reformpengene – 2 milliarder – ble brukt til bøker.

Må lage troverdige ressurser – relevant og oppdatert innhold (merk at han ikke sier noe om kvalitet 😉 )

Lager nyhetssending for barn/skole. Viser eksempel, dette er ganske ok 🙂

Klareringstjeneste for pensumlitteratur

Jon Samuelsen, Kopinor

Førpremiere på et nytt tilbud: fra papirkompendier til digitale kompendier. Problem med papirkompendier: tar tid å lage, må bestilles i god tid osv. En rapport fra juni 2008 viser at det er mange problemstillinger i UH-sektoren her. Den nye tjenesten skal hjelpe på dette ved at man kan sette sammen kompendier på nett. Man henter frem andres materiale man ønsker å bruke, og får en fortløpende oppdatering om pris (vederlag til rettighetshavere). Man kan også laste opp eget materiale. Resultatfilen skal leveres DRM-fri. Neste semester/år kan man redigere, oppdatere eller bare bestille flere. Her kan man også oppdatere antall umiddelbart dersom det skjer en endring.

Egentlig er det jo litt snodig at ikke denne tjenesten eksisterer allerede, tenker nå jeg. Men det er vel slik at det tar tid å implementere nye teknologier i gamle systemer.

Previous Older Entries