NKUL 2012 – refleksjoner og oppsummering

Siden jeg maser på at andre må blogge om sine tanker (hører du, Henning?), er det vel strengt tatt bare rett og rimelig at jeg gjør det samme.

Det er 4 år siden sist jeg var på NKUL. Den gangen liveblogget jeg så tastaturet gnistret, det har jeg i løpet av de siste par årene gitt meg med. Kanskje mest fordi jeg er mer kresen på hvilken informasjon jeg synes er så interessant at jeg finner det verdifullt å dele. Jeg ser hvor mye mer kresen jeg har blitt på hva jeg bruker tid på å lese fra andre, og tenker at jeg skal la være å selv drukne andre i informasjon de ikke trenger.

Så hva sitter jeg så igjen med fra NKUL12 som jeg synes det er verdt å dele? Jeg valgte stort sett å gå på sesjoner med fokus på bruk av nettbrett, og hørte argumentasjon for android-brett fra Harestad skole (v/Odin Nøsen) og for iPad fra Gjennestad VGS (blogg om prosjektet). Begge parter var overbevisende, personlig ville jeg nok landet på iPad på grunn av at det er noe lukket og bedre sikret mot virus og programmer man IKKE vil elevene skal ha, selv om det også har sine sider. Det andre store argumentet er at Apple-produkter har et rykte på seg for å være solide og pålitelige verktøy med lite feil. Og er det noe som er forstyrrende for undervisningen, så er det dingser som ikke virker! Ville jeg hatt nettbrett til alle mine elever? Tja. Jeg ser ett stort og p.t. uoverkommelig hinder: jeg underviser realfag og elevene skal ha ikt-basert eksamen. Det innebærer at de på en enkel måte må kunne skrive formler digitalt og levere inn filer. Der stryker samtlige nettbrett fullstendig. Men tanken på at alle læremidlene er tilgjengelig på en liten lett dings er besnærende, jeg hadde ikke stusset dersom jeg hadde fått valget som elev: 8-10 svære, tunge og etterhvert fillete bøker, eller en elegant dings med fargeskjerm og nett og interaktivitet på noen hundre gram med hele verden en sveip unna. Trenger jeg si svaret? Dingsen, kombinert med oppgaveløsning på papir er faktisk det jeg ville foretrukket per i dag som elev/student. Det hindrer ikke bruk av CAS eller grafverktøy, for det finnes for nettbrettene også. (Erling Grønlund fra RIKT forsøker å innføre begrepet læringsbrett, jeg er uenig i at det er en bedre term. Lesebrett er også feil for iPad og lignende. Nettbrett er den beste norske betegnelsen. Synes nå jeg.) Som lærer vil jeg beholde pc som hovedverktøy på grunn av to ting: OneNote og GeoGebra.

Jeg deltok på en sesjon om «Digital klasseromsledelse» som viste seg å være ren reklame for Fronters nye versjon og absolutt ingenting om klasseromsledelse, og en workshop om iPad for viderekomne med RIKT, der jeg konkluderte med at enten er jeg særdeles viderekommen etter å ha hatt en iPad i et par måneder, eller så var det ikke så mye å lære.

NDLA matematikk presenterte sammen med Khan academy planer for samarbeid, der prinsippet er åpent, gratis, og gode muligheter for individuell læring og tilpasset opplæring.

Neste sesjon var om omvendt undervisning med Bjørn Ove Thue og Roger Markussen (som forøvrig også vant NPeds Gulleplepris i år). De to bildene presenterer til sammen de viktigste hovedpunktene, i tillegg snakket de to litt om hvordan de gjør det rent praktisk og teknisk. En fin innføring i hva dette dreier seg om!

En versjon av foredraget, i riktig omvendt-ånd, finner du også i dette blogg-innlegget.

Hvis man ser disse to sesjonene i sammenheng, er det mye som rører seg når det gjelder matematikk og muligheter med digitale verktøy, som gjør det lettere for læreren å gi bedre oppfølging og tilpasning, og for elever å finne faglig informasjon dersom det som skjer i timene ikke er tilstrekkelig for deres læring.

Plenumssesjonene var varierte, jeg hadde mest glede av fredagsmorgenens presentasjon fra Senter for IKT i utdanningen, som en gang for alle knuste myten om digitale innfødte. Jørund Skaug hadde en gjennomført og grundig argumentasjon som oppfordret til refleksjon og utfordret en tankegang som har fått satt seg de siste 10 årene om ungdoms digitale kompetanse.  Jeg synes ellers å se en svak tendens til at vi er i ferd med å gjøre en viktig endring i fokus: bort fra verktøy og teknikk og over til mål og pedagogikk. Dette er svært viktig for at skolen blir et sted for allsidig læring, men det krever en viss teknisk minimumskompetanse. Før det store flertall av skoleledere, lærer og elever innehar denne kompetansen må vi fremdeles dra med oss verktøysdiskusjonen og kurse de som trenger det og ikke evner å tilegne seg kompetansen på egen hånd. Det viktigste kurset i så måte er kurset i å lære selv, her er det ikke bare elever som har mye å gå på!

Reklamer

Tidsbruk

Et mål for det kommende skoleåret er at jeg skal forsøke å ha et skarpere skille mellom jobb og privatliv. Det inkluderer både tidsbruk og sosiale medier, som jeg unektelig bruker mye tid på. Jeg laget to google+-profiler, og ser nå at det på en måte er tungvint, men samtidig tvinger det meg til å være bevisst på hvilken rolle jeg har til enhver tid. Det viser seg at g+-appen på telefonen bare takler en konto, og man kan ikke endre den uten å avinnstallere appen. Den har jeg satt til privat-profil, og alt annet på telefonen, med unntak av twitter, som «bare» er jobb, er koblet til privat googlekonto.

Jeg har flere epostadresser, men driver og faser ut noen av dem slik at det blir mindre å forholde seg til. Etter flere års tvil «emigrerte» jeg til gmail, rett og slett fordi jeg liker måten det fungerer på. Dermed sitter jeg nå igjen med to hoved-eposter: en gmail som leser jobb-epost (microsoft sin webløsning, som er den HFK ønsker at vi skal bruke, er aldeles håpløs) og en gmail som er privat. Hver av disse er koblet til hver sin g+-profil, som har helt forskjellige folk i kretsene.

Twitter og blogg er for det meste jobb, facebook er bare privat. MSN messenger har jeg brukt mye tidligere, men for det første har de fleste av mine bekjente emigrert til facebook eller andre ting, for det andre driver messenger og krasjer på pc-en min til stadighet, og blir dermed svært lite brukt. Jeg ser at elevene bruker skype mye, og lurer på om det kan være et ok alternativ i forhold til dem. (Jeg har brukt MSN med elever litt tidligere. Får se hvor aktuelt det blir.)

Det jeg nå ser at jeg oppnår er at jeg kan la helt være å logge på ting relatert til jobb når jeg er hjemme, eller jeg kan aktivt velge å koble inn jobb-modus. Mens jeg var redd dette egentlig ville bli tungvint og rotete, ser jeg at det av seg selv oppstår et mye tydeligere skille enn tidligere.

Så får vi se hvordan det utvikler seg utover høsten. Et ledd i planen min er jo også å være tydeligere hjemme på når jeg jobber og ikke. Og kanskje tenke litt mer over hva jeg bruker tiden til…

Digital leksehjelp

Den ene klassen «min» skal ha prøve i 1T på fredag. I høst ga jeg elevene msn-adressen min (jobb-adressen), men få av dem har kontaktet meg. Greit nok. Det er bare et tilbud. Jeg er som regel pålogget den adressen når jeg sitter hjemme og jobber, litt sjeldnere nå enn før fordi jeg har hatt litt kluss med programvare etter å ha oppgradert til Live Essentials 2011.

Men altså: i forbifarten i gangen i dag spurte en av elevene meg om jeg var på msn i kveld, han trengte mattehjelp men hadde ikke tid på skolen. Jeg sa at jeg skulle være pålogget i 8-tiden.

Så langt så vel. Elev logget på, og sa hvilken oppgave som var problemet. Man kan si mye om msn, men det er ikke noe særlig til å forklare definisjonen av den deriverte med formler… Eleven forsøkte å sende meg et dokument på msn, men versjonene våre var visst ikke kompatible. Så jeg vred hjernen og tenkte på alle muligheter jeg vet om for en form for samskriving. Og det er en del. Men nå var det en stor begrensning i dette med formler. Jeg har også en skriveplate, men nyeste versjon msn har fjernet mulighet for håndskrift. Løsningen denne gangen ble å opprette en mappe på SkyDrive delt med alle «venner», opprette et word-dokument redigert i word (ikke nettleser), og skrive der. Når jeg lagret, kunne eleven gå på web-app-visning og trykke F5 (refresh) og få opp det jeg skrev. Ikke videre glimrende løsning, men det funket.

Jeg ble sittende og gruble litt, og oppdaget at nyeste versjon av MathType (som HFK heldigvis har lisens på til alle elever/lærere, de klarer å gjøre NOE riktig…) kan kopiere ut til googledoc-format. Jeg er ingen stor fan av googledocs, jeg er for bortskjemt med funksjonalitet og tastatursnarveier i MSOffice. Men når jeg nå kan ha et MathTypevindu åpent og bare kopiere formler direkte inn i googledoc, ser jeg at dette må være en brukbar løsning på det problemet jeg møtte i kveld. For i googledoc kan man skrive samtidig, det kan man ikke i MS WebApps…

I mitt neste liv skal jeg lage ETT program som kan gjøre ALT. Jah.

Facebook

Sommeren nærmer seg slutten (eh, i den grad det har vært noe jeg ville kalle sommer, da…), jobbstart er bare to dager unna, og det er på tide å vekke hjernen til live. Dermed også bloggen, som jo tross alt er jobb-relatert. Derfor den to-måneders tørken som har vært her nå.

Jeg vil starte høsten med å skrive om Facebook. Utskjelt og elsket. Noen vil stenge tilgang fra skolene, noen bryr seg ikke, noen velger å utnytte det i sin undervisning. Da jeg for en tid tilbake ytret usikkerhet på Twitter om jeg skulle registrere meg eller ikke, fikk jeg et svar fra Henning jeg egentlig likte, og tok til meg:

Etter en litt stusslig sommer med lite kontakt med annet enn nærmeste familie (den er ok den, altså, men…), endte jeg opp med å opprette en Facebook-profil forrige uke. I motsetning til mange andre har jeg lest gjennom personvern og avtaler, og vet godt hva jeg begir meg ut på. I tillegg nyter jeg godt av min trykk-og-feil-taktikk, og finner stort sett ut av digitale ting på den måten.

Men når jeg da først var «inne» begynte spørsmålene å melde seg:

  • HVEM skal jeg legge til som venner?
  • Hvem er JEG på Facebook?
  • HVA bruker jeg dette til?

Særlig det første spørsmålet tok det litt tid å tenke over. Legger jeg til kolleger? Tidligere kolleger (alle eller bare dem jeg nå regner som venner og dermed virkelig vil ha kontakt med?)? Familie (bare voksne, eller også tenåringene?)? Folk jeg har gått i klasse med /studert med – igjen alle eller bare dem jeg faktisk har snakket med de siste årene? Hva med elever? Til slutt endte jeg opp med en slags gyllen middelvei. Jeg la til de jeg umiddelbart fant som jeg har kontakt med til vanlig, søkte opp noen gamle, tapte venner, og bestemte meg for å godta de fleste som velger å legge meg til på eget initiativ. Elever vil jeg ikke ha der. Det som fikk meg til å velge en såpass åpen holdning er muligheten til å sortere kontaktene i lister. I neste omgang velger jeg hvem som kan se hva. Hver eneste ting jeg legger ut kan jeg sensurere, og jeg begynner relativt strengt og lukket, så får vi se etterhvert hvordan dette fungerer.

På Facebook er jeg privat-meg, ikke jobb-meg. Det er ingen radikal forskjell, men jeg kommer ikke til å bruke Facebook til «profesjonell» kommunikasjon. Statusoppdateringer er fra meg som privatperson. Dette er i motsetning til Twitter, som jeg egentlig bruker aller mest i en utvidet jobb-sammenheng. Dette skillet vil nok bli enda tydeligere nå. Likevel gir jo f.eks. min arbeidsgiver ut informasjon også via Facebook, så den veien vil det bli litt i jobb også.

Hva bruker jeg så Facebook til? Eh, si det. Så langt: litt selvskryt av trening, kommentar til andres status og bilder, og noe chatting. Spillene er det mange av, men jeg har ikke prøvd noen enda. Koret har en egen gruppe jeg har meldt meg inn i. Jeg har markert («liker») en del sider for ting jeg liker/står for/har noe med å gjøre, som tv-serier, musikk osv.

Selvlæring

Har sittet og rettet i dag – da blir man etterhvert kreativ for å finne alternative gjøremål…

Jeg fant ut at jeg skulle se på iGoogle – Googles svar på hjemmesiden (som noen av oss faktisk satt og kodet i html i sin tid). Jeg bruker kanskje i overkant mye tid på pc/nett, men jeg tenkte jeg skulle beskrive hva jeg nå gjorde for å ta de første stegene ut i en ny liten krok av verden:

  1. Er det iGoogle jeg egentlig vil ha? Igjen er google min venn, jeg søker på «igoogle vs netvibes» fordi jeg vet noen også bruker netvibes som startside og den har noenlunde tilsvarende bruk. Mhm, her går visst netvibes av med en klar seier, men en liten konferering med mine twittervenner tilsier at igoogle er enkel og grei og et sted å begynne.
  2. Finne iGoogle. OK, jeg skriver iGoogle.com inn i adresselinjen i nettleseren, fordi jeg antar at jeg da enten havner direkte dit jeg vil, eller at den foreslår noen søkeresultater som kan være relevante. Ganske riktig havnet jeg akkurat der jeg ville: iGoogle.
  3. Ta et overblikk. Hva er det her da? Starthjelp: «lag din startside på 30 sekunder». Jahavel… så velger man et tema og vi er i gang.
  4. Nå har jeg altså fått startsiden min. Siden jeg allerede var innlogget på google-kontoen min, er denne nå knyttet til startsiden, og har hentet både kontaktliste og epost derfra. Meneh… jeg er da ingen standard kvinne…
  5. Hva kan jeg endre på? Jeg kan flytte på de små firkantene (moduler). Jeg ser en link «legg til ting». Ting, ja. Det er noe for meg 🙂 Her finner man en uendelig liste over moduler som kan legges til. Nyttig og absolutt overhodet ikke interessant i en salig blanding.
  6. Hva kan jeg ha bruk for? Jeg søker på «good tips for igoogle». Der finner jeg posten Tips for getting started in iGoogle, som gir meg gode råd og jeg er i gang.
  7. For å være sikker på at jeg nå fortsetter å utforske dette verktøyet, sørger jeg for at iGoogle blir startsiden min i FireFox, noe jeg enkelt gjør ved å dra adressen bort til det lille huset som symboliserer hjemmesiden.

Denne prosessen har tatt meg en 10-15 minutter. Jeg har funnet ut hva iGoogle er, jeg har fått inn moduler jeg tror jeg kan bruke til noe, jeg har fått med meg noen tips på veien. Om noen måneder vet jeg om dette er et verktøy jeg vil bruke videre, eller om jeg skal finne et bedre alternativ.

Enda flere nye utfordringer

Jeg kan ikke huske når jeg første gang hørte om Nordahl Grieg vgs. Det var før jeg visste den skulle hete det. Men allerede da spirte en liten tanke om at kanskje jeg skulle søke jobb der. Den første tiden slo jeg tanken fra meg. Hovedårsaken var at jeg trivdes så utrolig godt der jeg var (og er): på Askøy vgs. Det er et fantastisk arbeidsmiljø der. Fra første dag for snart 4 år siden ble jeg svært godt mottatt. Uansett hva jeg lurte på kunne jeg spørre hvem som helst, og få hjelp. Hyggelige, omgjengelig og hjelpsomme folk overalt. Elever fra «hele skalaen», på godt og vondt. Et stabilt personale som ikke bryr seg om hvilken stol man sitter på i lunsjen, og som gjør ting sammen. Vi har Pondusklubben, som tipper hver fredag. Noen av damene har klubb. Vi har en gjeng som i år spiller fotball etter undervisningstid fredager. Vi har fellesskap og godt humør.

I desember i fjor ble lærerstillingene ved Nordahl Grieg utlyst. Jeg hadde fulgt litt med i kulissene. Hørt kommentarer. Lest på nettsidene. Og plustelig var de der. Det ble en juleferie med mye tenking. Utfylling av elektronisk søknad og mer tenking. Det tok en halv dag fra jeg var ferdig før jeg faktisk trykket «send»-knappen. Det var en tung avgjørelse på mange måter. «Man vet hva man har, men ikke hva man får».

En måned gikk, og til min store forbauselse kom det invitasjon til intervju. Gruppeintervju, intet mindre. En spennende prosess, selv om jeg skal være ærlig nok til å si at jeg var skeptisk. Jeg er en realist på alle mulige måter. Kreativt gruppearbeid (les: drama og rollespill) er overhodet ikke min greie. Da savner jeg store mørke hull i gulvet jeg kan falle ned i. Men det var en positiv opplevelse. I den grad det er mulig i en slik situasjon kunne jeg være meg selv. Tanken på at det var et jobbintervju lurte likevel i bakhodet mye av tiden, man veier sine ord på gullvekt. Ekstra skremmende fordi de andre to kandidatene tilstede hadde så mye mye lengre fartstid i skolen enn meg.

Og sist fredag kom altså jobbtilbudet. På det tidspunktet hadde jeg tenkt og grublet så mye, og diskutert så mye med venner og familie, at jeg i grunnen hadde bestemt meg for å takke ja om det skulle dukke opp.

1. august begynner jeg som lærer på Nordahl Grieg. Jeg gleder meg noe helt enormt. Samtidig er det utrolig trist å forlate Askøy. Jeg kommer nok til å holde god kontakt med mine nærmeste kolleger via nett og telefon, men det blir ikke det samme. Ryktet har begynt å spre seg på skolen, og jeg får høre mange fine ord. Det føles godt å bli satt pris på. Det føles godt å skulle bli savnet.

Jeg begynner på en skole med en klar agenda. En tanke om hvordan man skal drive en skole og drive undervisning. En skole der halve (?) ledelsen og skolen selv er på twitter, der rektor skriver blogg. En skole med Facebook-side. (OK, akkurat der har jeg nok gått glipp av noe, jeg er rett og slett ikke med…) En skole som allerede nå skaper sterke meninger i skolemiljøet, både for og mot.

Og jeg gleder meg!

Muligheter i delingskultur og sosiale medier

Øyvind Solstad, NRKbeta Twitter: @osol (norsk)

For 6-7 år siden fantes nesten ikke noe av det folk bruker tiden på nettet på nå. Eksempler: Facebook, Twitter, Flickr, Myspace, YouTube. Norge, Island og Canada er de landene i verden der størst andel av befolkningen er på Facebook.

Det er viktig å huske på at det fremdeles er en del som ikke er med på disse mediene. Blant ungsom er det tilnærmet alle som er på Facebook. “Tantene” er også med… her er den største økningen. Facebook har både mange og lojale brukere. Facebook selv sier at 50% av brukerne er pålogget hver dag. Hvert 4. klikk på internett er på Facebook… Facebook er ikke bare kontakt mellom mennesker, men også tjenester, applikasjoner, organisasjoner, firma osv.

Kobling mellom steder gjør også at du kan være innlogget et sted, og samtidig da registreres som “deg” på andre steder. Facebook er integrert med mange steder på denne måten gjennom Facebook Connect. Facebook kan altså brukes til å koble sammen andre nettsteder som ikke er sosiale, og integrere det i eget system.

Viser Twitter. Twitter er et firma som er lydhøre for brukernes behov. De har lagt til både @ og # som funksjoner etter at folk begynte å ta dem i bruk. Dette kan også brukes i undervisning, ved at man lager hashtags og fagkode. Twitter har nå blitt nesten 4 ganger så store (trafikk) som CNN.com… uten reklame…

Internett har blitt mer som en motorvei i realtime, man må være mer oppmerksom på når man gjør ting på nettet i forhold til hva andre gjør der. F.eks. er 13-åringer mest pålogget i timene fra de kommer hjem til foreldrene kommer hjem – tjenester myntet på dem bør derfor reklameres for i den tiden.

Push på mobiltelefonene har gjort tjenestene enda bedre (hm push vet jeg ikke helt hva er, det må jeg finne ut).

hashtags.no er en side der man ser på hvilke hashtags som er mest i bruk per dag.

Viser tjeneste for å forkorte url (bit.ly, som også kan gi deg statistikk!). Det finnes flere slike, f.eks. tinyurl.com, is.gd.

NRKbeta googler seg selv hver dag (dvs de får google til å sende epost daglig om søkeresultater). Det handler om å holde seg oppdatert på omtale på nett, og ha kontakt med brukere.

Alt vi gjør fører til at hjernen registrerer mønster og forsterker de synapsene som gir positive tilbakemeldinger. Disse mønstrene gjør at det blir vanskelig å endre atferd, fordi signalene da går “snarveien” – den veien som blir mest brukt. Nettet funker litt på samme måte – nettsteder som er enkle blir mest brukt.

Anbefaler alle som har en jobb der de er i kontakt med kunder/mennesker å opprette en blogg. Dette er bakgrunnen for NRKbeta. Dette gir en svært god og tett dialog og en mulighet for direkte tilbakemeldinger. Dette er noe også andre begynner å ta i bruk, f.eks. Deichmanske bibliotek.

NRKbeta har begynt å legge ut enkelte egenproduserte serier som bittorrent-filer, slik at folk kan laste dem ned. “NRKbeta-doktrinen”: “The only way to control your content is to be the best provider of it.” Dermed forsøker NRKbeta å sørge for at det ikke er interessant å få tak i stoffet ulovlig, f.eks. De har også bildestrøm på Flickr der folk fritt kan bruke bilder.

Fire tips til slutt:

  • Stor forskjell mellom tale og samtale. Bruk av sosiale medier krever toveis kommunikasjon.
  • Du må være tilstede for å mene noe
  • Du må tørre å feile for å bli god
  • Eh… jeg må utrolig nok ha falt ut og gått glipp av noe… for jeg kom til tre.

Solstad har skjønt hvordan man lager presentasjoner. Flotte slides som understøtter en humoristisk, saklig og innholdsrikt foredrag.