Vi vet hvor vi vil, men hvordan kommer vi dit?

Etter en dag fyllt av husvask og klesvask og handling, etterfulgt av tåredryppende episoder av Grey’s anatomy streamet fra en sikkert tvilsom nettside, begynner roen å senke seg etter tre dager på NKUL i Trondheim.

Den overflatiske refleksjonen:

NKUL viser hva som rører seg i den litt fremoverlente delen av skolen. Jeg er der. Jeg har vært der lenge. Jeg ser og hører lite som for meg er revolusjonerende. NKUL vel så mye en viktig møtearena, et vedlikehold av et nettverk som har vært uhyre viktig for meg i min lærerkarriere. Jeg tror min ivrige meningsmotstander på Twitter Åge Hvitstein har ganske rett i at konferanser som NKUL er for «menigheten». De naive entusiastene. Det er mange av dem der. Av oss. Men det er jo ikke vi som burde være der, med unntak av på podiet, som formidlere av glimt av en fremtidig skole. De som burde være der er mainstream-læreren. Arbeidshesten i klasserommene hver eneste dag, og tidvis natt, året gjennom. Som ikke går på konferanser. Som ikke blogger. Som ikke leser skoleforskning. Som kanskje ikke helt tar inn over seg at det er en sakte revolusjon på gang, der skolen (forhåpentligvis) står overfor en nødvendig dramatisk endring for å holde tritt med resten av samfunnet som fyker avgårde med stadig akselererende fart. Eller de som innser at det er noe på gang, men som er for opptatt med arbeidshverdagen til å ta seg tid til et friskt innpust og våge å utfordre seg selv. For ikke å snakke om alle de som aldri får sjansen fordi skolen ikke finner det verdifullt (nok) å bruke penger på å sende lærere på konferanser.

Jeg har i år ikke vært der som lærer, men som medarbeider i en bedrift som utvikler et kommersielt produkt i skolesektoren. Det var litt snålt, men samtidig helt greit. Alle mine vennere og kjente er fremdeles venner og kjente, og vi er flere som har byttet roller de siste årene. Det er nesten påfallende hvor mange av de jeg har som kontakter på twitter som representanter for de noe mer fremoverlente lærerne, som nå sitter i andre jobber. Rådgiver, kultursjef, IKT-ansvarlige, og flere enn meg har tatt steget ut i privat næringsliv, dog fremdeles tilknyttet skolesektoren på en eller annen måte. Man kan jo lure: klarer ikke skolene å tilby nok utfordring til lærere som vil noe mer enn å snu (papir)bunken?

Den innholdsmessige refleksjonen:

NKUL inneholdt mye om mangt. Som vanlig. All ære til komiteen som år etter år klarer å finne bidragsytere med stort spenn og nyttig innhold. Ikke alt er like spennende. Ikke alt er like konkret. Ikke alt like visjonært. Men det er noe for enhver smak, uansett hvor man kommer fra i opplæringsløpet.

Jeg sitter igjen med noen få ting:

1) Adaptiv læring, representert ved Jose Ferreira, er det siste «hotte» på undervisningsfronten. Utviklingen går fort, og MOOCs er allerede såååå 2011… Hvordan produktutviklere skal holde tritt, er for meg en stor gåte. Det tar tid å lage gode digitale produkter, og innen de store aktørene får snudd seg rundt, er det neste nye på banen. (Jeg ser glasshuset rundt meg her, og prøver å finne veldig små steiner mens jeg kaster…)

2) Gullepleprisen gikk i år til mine tidligere kolleger Tobias Staaby og Aleksander Husøy. Jeg er stolt av hva Nordahl Grieg VGS har fått til, de bekrefter gang på gang at komfortsone er for pyser. Det de nå har gjort med å faktisk gi ressurser til to spillpedagoger, som får gjøre det de elsker og brenner for og sette det i en relevant pedagogisk sammenheng, er intet mindre enn unikt. Se opp, verden, her har vi en liten revolusjon på gang!

3) Education Fast Forward sin «debatt». Teknikken var i godlune, og de klarte å gjennomføre en sesjon med paneldeltakere fra mange verdenshjørner. To tanker står igjen fra denne sesjonen: 1) Dette var ingen debatt. Vi er alle enige. Skolen og utdanning må endres fordi verden og samfunnet endres dramatisk med fremvekst av ny teknologi hver eneste dag. Elever må høres og delta. Vi må tenke nytt fordi verden er ny. Når våre elever blir yrkesaktive vil de ha yrker vi ikke engang kan forestille oss. De må lære å lære fremfor alt. 2) Den eneste replikken jeg husker fra 1,5 times samtale og «debatt» er læreren som fra salen (beklager at jeg verken husker navn eller tilhørighet her) kommenterte noe i tråd med dette: «Jeg prøver å være en kreativ lærer. Jeg tenker utenfor boksen. Jeg lar elevene delta og utforske og jobbe utradisjonelt. Elevene er engasjerte og liker det vi gjør. Men likevel får jeg gang på gang den samme tilbakemeldingen: Dette er flott, men hva må jeg gjøre for å få en god karakter på eksamen så jeg kommer inn på medisinstudiet?» Og deri ligger kjernen. «Alle vet» at noe må gjøres. At skole og undervisning må endres for at vi skal holde tritt med utsiden. Men så lenge utdanningssystemet fungerer som det gjør, er eksamen det eneste saliggjørende, og totalt styrende for det som foregår i det enkelte klasserom verden rundt, hjelper det ikke at lærere og forskere ser hvor vi vil gå, så lenge politikerne opprettholder systemet som det er.

Takk for denne gang, jeg håper ikke det blir den siste. Men kanskje burde «menigheten» møtes på andre arenaer, og heller oppfordre skolene til å sende flere ikke-entusiaster?

Ny dag, nye muligheter

…er det noe som heter. I min jobb på Nordahl Grieg VGS har jeg lært å utfordre meg selv og ta noen skritt utenfor komfortsonen. Jeg har også blitt oppfordret til å gripe muligheter og prøve ut nye ting, med rom for å feile. Dette handler mye om en mental holdning, og jeg merker at jeg har blitt endret i disse 4 årene. Det medførte at jeg overrasket meg selv med å søke en stilling som jeg egentlig ikke helt forventet å få… men som jeg altså nå har fått.

I løpet av våren starter jeg som «Product manager» hos itslearning. Dette innebærer at jeg blir en del av et team med slike produktsjefer, som planlegger og driver utviklingen av itslearning-produktet i tråd med med overordnede mål og i tett samarbeid med utviklerne som skal lage selve programmet. Stillingen ligger hos itslearning global, dvs at jeg ikke bare skal tenke Norge, men også sette meg inn i skolesystemer i andre land der itslearning har kunder for å ivareta deres behov. Jeg får trimmet engelsken min som har blitt litt rusten, det blir gøy 🙂

Prosessen frem til ansettelse har vært spennende og veldig skummel for en som har vært offentig ansatt i nærmere 20 år. Lønnsforhandlinger f.eks. er ikke akkurat noe man er vant til… (Og for de som lurer: nei, jeg får ikke doblet lønnen min. Jeg hadde en god lønn som lærer, og skal ikke inn i en overbetalt stilling i oljebransjen 😉 )

Så kan man jo lure på hvorfor jeg nå tar skrittet ut av skolen, langt bort fra både kjemifaget som ligger mitt hjerte nærmest, og bort fra læreryrket som jeg både trives med og føler at jeg mestrer. Vel, det handler i stor grad om utfordringer. Og jeg har i økende grad blitt oppmerksom på at jeg ikke bare har endringskompetanse, men faktisk LIKER endringer i de oppgavene jeg har.

Er det så fælt på Nordahl Grieg? Nei, overhodet ikke. Det er et flott sted å jobbe. Det er givende og meningsfylt å jobbe på en skole som har en gjennomgripende grunntanke om hvordan vi driver undervisning, og som har en gjennomført visjon. En skole som så til de grader setter eleven i fokus og tenker fremover. En skole som tar på alvor å være en lærende organisasjon. Jeg har mange gode kolleger med spennende tanker som våger å tøye grensene for tradisjonell undervisning, samtidig som elevens læring står i et klart fokus.

Bytter jeg jobb pga KS sine utspill i vinter? Nei, ikke på grunn av. Men jeg skal innrømme at det har vært en medvirkende faktor. Jeg skulle gjerne hatt vanlig kontortid, jeg. Jeg ser fordeler ved at skolens ledelse i større grad kan styre lærernes arbeisoppgaver, det er jo helt normalt i andre yrker… Men færre arbeidstimer per uke må nødvendigvis medføre mindre undervisning, og at man ikke jobber utenfor denne kontortiden uten å få ekstra betalt. Og det skjer ikke. Altså kan ikke vanlig kontortid innføres, det blir alt for kostbart. Å være på jobb 7 uker uten elever er bare helt latterlig. Hvis jeg virkelig har så mange arbeidsoppgaver som ikke involverer elever at jeg kan fylle 7 uker er det noe galt i stillingsbeskrivelsen min. Jeg ser argumentet om videreutdanning utenfor elevenes skoleår, men helt ærlig: mener de seriøst at ALLE lærere trenger etter-/videreutdanning? Hvert år? Takk for den…

Jeg ser med gru frem til mai og forhandlinger og streik og masse rot.

To ting jeg nå er spent på å finne ut av:

1) Vil jeg trives i en teknisk stilling med kontorarbeid og kommersiell tankegang?

2) Vil jeg finne igjen “jobb-av-knappen” som jeg hadde før jeg ble lærer? Den har forsvunnet, og jeg savner den 😦

Men mest av alt vil jeg savne elevene mine…

Før jul skrev jeg på twitter:

“En av de beste sidene ved å være lærer er å få berøre unge menneskers liv. Det er også noe av det vanskeligste. #lærerhverdag”

All ære til lærere som gjør den jobben hver eneste dag.

Hva vil jeg ha?

Dette blir en post litt på siden av bloggens vanlige innhold, men det var den enkleste måten å få systematisert tankene for å be om råd. Jeg trenger ny mobiltelefon, har jeg innsett. Den gamle (som jeg synes ikke burde være pensjonist helt enda) er rett og slett litt upålitelig og forstyrret.

Per i dag har jeg en HTC Incredible S (rød 😀 ) som jeg har vært veldig fornøyd med i det store og hele. Den ble kjøpt våren 2011, og jeg mener at den burde holdt MINST 3 år før den fikk hikke i innmaten. Men det har den nå fått. At batterikapasiteten er på vei ned aksepterer jeg, men at GPS bare virker når den vil, av/på-knappen gjerne trenger en 3-4 forsøk før skjermen går på, og at batteriet tidvis rett og slett nekter å ta imot strøm, det er ikke greit. Dessuten har den blitt sirup-treig.

Så – hva vil jeg nå ha?

  • en telefon som sannsynligvis vil vare i 3 år og takle oppdatering av app’er i den perioden uten å gå helt i frø
  • android OS
  • smarttelefon
  • brukbart kamera, siden jeg egentlig helt har sluttet å bruke noe annet enn mobiltelefonen til å ta bilder med
  • blits til nevnte kamera
  • standard lydplugg (minijack)
  • nok lagringsplass (trenger ikke allverden, men det er jo greit om man ikke må drive hard prioritering av app’ene, da)
  • minnekortplass er ikke et absolutt must
  • ikke for stor (her sliter jeg mest – jeg synes en telefon på over 13 cm lengde er for stor. Den jeg har i dag er passe.)
  • Ja – og jeg synes 5000 kroner er for mye å betale for en telefon. Det gjorde jeg sist, det var det ikke verdt, egentlig. En telefon til 5000 bør definitivt være fullgod etter 3 år. Synes jeg.
  • Telefonen min brukes bare til nettsurfing, film osv i nødstilfelle – jeg har et hav av andre dingser som er mye bedre til det formålet.

Er det noen som har noen gode tips?

Kjære arkitekter

Bemerk at det følgende innlegget er en personlig ytring. Det jobbes hardt på bygget for å rette opp feil og mangler, og jeg hadde ingen forventning om at alt skulle være helt perfekt fra dag 1.

Jeg har fått det privilegium å jobbe på en av Norges mest moderne og teknisk tilrettelagte skoler (se Hus&hjem-tillegg BT 10.09.2010). Og det er et fantastisk bygg! Uvant stort, men man lærer seg jo hvor det er mulig å ta snarveier i det minste.

Men… jeg har et par punkter jeg gjerne vil påpeke som ikke virker veldig fornuftig sett fra oss skarve brukere:

  1. Svart gulvbelegg: har dere vært i Bergen en vinter? Her er man nemlig veldig glad i salt som anti-is-virkemiddel. Og det henger fast under skoene. Saltslaps på svart blir… gråhvitt når det tørker. Ikke lekkert. Enn så lenge er det tørt og fint og bare litt støvete. Det går over.
  2. Hvite overflater på alle arbeidsbord: Eh? Jeg er relativt hygienisk og ryddig av meg, men det er absolutt umulig å holde en hvit pult synlig ren.
  3. Tørkemuligheter: Vi blir oppfordret til miljøvennlig transport, særlig i form av fysisk aktivitet som sykling. Vi har fått en stor flott garderobe (riktignok felles – selv om dusjene er separate hadde det vært greit med plass til å skifte klær uten for mange tilskuere av motsatt kjønn…). Men igjen vil jeg påpeke geografisk beliggenhet: her er det VÅTT. Og våte ting i trange helt lukkede metallskap blir ikke tørre. De stinker.
  4. Drikkevann: Vi har rent og godt vann i Bergen. Ganske mye av det også (se forrige punkt). I gangene her står det drikkestasjoner. Glimrende tiltak – enkelt å drikke en slurk eller fylle en flaske. Men i 3. etasje i et gigantisk bygg er ikke vannet i springen videre kaldt. Heller lunkent, faktisk. Så litt kjøling på de fancy automatene hadde gjort seg.
  5. Tavlelys: Noen ekstra lysrør som er vendt inn mot der det er (tenkt) montert tavle. Det er bare det at vi har ikke grønne krittavler. Vi har blanke hvite whiteboards og/eller digitale tavler eller lerret. Og ekstra lys mot hvitt lerret og reflekterende hvite tavler… vel… Nei? Gi meg i det minste en lysbryter til å slå av disse!
  6. Og når vi er inne på lys: Bevegelsessensorer i alle rom er et miljøvennlig tiltak. Sikkert dyrt å installere, men jeg tror nok det betaler seg over tid. Men… når det ikke virker er det ganske kjipt. Og så er det litt morsomt at når jeg sitter alene i fred og ro på kontoret så går lyset ned/av etter en periode. For jeg sitter ganske stille når jeg jobber.
  7. Avfall: Selv om vi skal være miljøfyrtårn, sertifisert og gode greier produserer vi altså litt avfall. Og selv om vi i hovedsak har svært greie elever, er det ikke alle som har oppdragelse og selvdisiplin (og hukommelse) nok til å ta med seg alt rusk fra pulten og videre ut av klasserommet og langt borti gangen til en miljøstasjon som er felles for hele avdelingen. Bossbøtter/sorteringsstasjoner i hvert klasserom hadde vært praktisk. På lærerkontorene også, faktisk.
  8. Innredning/dekorasjon: Jeg synes de fargede glassdørene og glassveggene er kule, jeg. Men personal-spiserommet er begredelig. Sterilt lys og råbetong på veggene er ikke min ide av innredning. Det virker kaldt, upersonlig og ikke minst uferdig. Ikke rart det bare er en liten kjerne som sitter der og spiser lunsj…

(og der gikk lyset, ref. punkt 6)

Noe å hvile øynene på

I dag tok jeg på meg min nye pulsklokke (Polar RS300X) + G1 GPS og utforsket veien til Nordahl Grieg VGS hjemmefra – min arbeidsplass til høsten. Jeg ville finne ut hvor langt det var via «bakveien» og hovedveien.

Konklusjonen er at det er omtrent like langt: i underkant av 4 km. Jeg rotet litt på veien fra NG til gangbroen over hovedveien, men fant den til slutt.

Det tar meg litt over 20 minutter å jogge en vei, det vil gå enda fortere å sykle. Idag bruker jeg minimum 25 minutter i bilen hjemmefra til Askøy VGS.

Det blir en flott endring i transport. Bilen får bo i garasjen unntatt dager med virkelig uvær og dager da jeg trenger den på vei til jobb eller på vei fra jobb – at jeg har andre ærend. Sykkelen trenger en vask og litt justering, så er den klar som jobb-transportmiddel. Buss er utelukket – det vil ikke spare noe tid i det hele tatt. Snarere tvert imot. Dersom garderobefasilitetene er ok, blir det jogging flere ganger i uken. Gratis trening uten å «stjele» tid! Herlig!

Da jeg nådde NG i dag, snek jeg meg rundt bygget og kikket på baksiden. Jeg skal gi en av mine kolleger (nåværende) rett i at bygget kan ligne en vindskjev bunkers slik man nå ser det fra veien. Men bak… Det er ikke ferdig enda, jeg ser jo det. Men potensialet for et fredelig sted, et sted der man kan sette seg ned og prate eller lese, og la øynene rett og slett hvile på noe pent, det potensialet er stort. Jeg må innrømme at jeg heller vil at elevene drømmer seg vekk ved å se ut vinduet enn ved å synke bak skjermen og tro at jeg ikke vet de surfer på Facebook. Et slikt uteområde stimulerer fantasien på en god måte både for ung og voksen.

Jeg håper bare at både elever, naboer og ungdom på jakt etter et sted å være på kveldstid vil sette pris på, og ta vare på, dette stedet. Det vil de ha mye igjen for.

Sånn går no dagan…

Noen dager er en sammenhengende bølge av opp- og nedturer. Dagen i dag er en sånn:
Opptur: Våken og opplagt da jeg våknet, til stjerneklart vær og mange kuldegrader.
Nedtur: krangle med ungene for å komme oss ut dørene.
Opptur: Komme på jobb til hyggelige kolleger, finne utstyret jeg trenger der jeg tror det er, og deretter øve på julesang til avslutningen tirsdag.
Kjempeopptur: Time med kjemi2, i dag bestående av 3 elever. De er bare utrolig kjekke å ha med å gjøre. Vi gjorde forsøk (testet fett/proteiner/reduserende sukker i mine hjemmelagde karameller) og spiste opp forsøksmaterialet etterpå, akkompagnert av julemusikk. 🙂
Nedtur: Time med matematikk 2P. 6 av 15 elever tilstede. Forsåvidt en fremgang fra sist jeg hadde dem, da var de 4 av 15. Ingen gir inntrykk av å forstå eller ville forstå noe. De fleste prøver å gjøre det de skal ved gjennomgang av eksempel, men regning av egne krefter går heller dårlig.
Nedtur: Sitter nå og forsøker å lage planer for uken etter jul, men kjenner at absolutt all motivasjon er borte.
Opptur: Snart er det trening i idrettshallen med spreke kolleger. Som regel fotball, som jeg egentlig synes er kjedelig, men dette er bare på gøy.
Nedtur: Jeg vet hvor lang listen av ting som må gjøres hjemme i ettermiddag er…
Opptur: Når barna er lagt fylles huset av veldig kjekke kolleger som kommer til meg på en liten førjulsfest. Håper det blir dagens høydepunkt (selv om kjemitimen er en sterk konkurrent her).

Jeg må gjøre noe med 2P. Det tapper meg for energi. Det er så lite respons å få hos elevene at jeg mister all motivasjon til å forsøke å gjøre faget interessant. De hater det. Hvorfor skal jeg orke? Hadde de enda ønsket å lære noe. Litt. Skjønt at det egentlig skal ganske minimal innsats til for å bestå faget, som er målet for de fleste. Da de i dag kom og spurte i fullt alvor hva som skal til for å bestå faget, svarte jeg like alvorlig tilbake: «møte opp i timene, følge med, gjøre oppgavene jeg ber dere om». Jeg mener bestemt at de aller fleste elever  slik bør kunne klare å lære seg teknikk nok til å bestå en eksamen.

Nei, nå gjør jeg som elevene: plugger ørene med vakker musikk og surfer på nettet til jeg skal spille fotball om en halvtime, og prøver å ignorere oppgavene mine en stund. (Ok, musikken er nok neppe den samme: Gabriel Faures Requiem)

Usaklig hjertesukk

I dag vil jeg lufte en personlig mening – totalt utenfor fag og yrke og alt.

I mitt neste liv vil jeg ha råd til å kjøpe og kjøre Mercedes, BMW eller Audi. For da slipper jeg å bry meg om filleting som veitrafikkloven. Vikeplikt, kollektivfelt, fartsgrenser og lyskryss er helt uvesentlige, så lenge jeg får kjøre som jeg vil, slik at jeg kommer først frem. Praktisk å kunne snakke i mobiltelefonen når det passer meg også.

Forresten – hvorfor lages disse bilene med blinklys? De virker jo ikke likevel, ser det ut til…

Overdriver jeg? Sikkert. Men neste gang du ser en som ikke overholder vikeplikten – legg merke til bilmerket… 😉

*frustrert*

Previous Older Entries