Verdien av samarbeid

Dette innlegget har ligget i «kladd»-mappen min ganske lenge. Når Eva Bratvold plutselig kom med sitt innlegg om å skape gode team (med et tema for presentasjonen som jeg bare elsket!), ble jeg inspirert til å endelig publisere det.

Som elev var «gruppearbeid» noe av det verste jeg visste. For det første var jeg en (sannsynligvis ganske irriterende) besserwisser, for det andre var jeg eksepsjonelt pliktoppfyllende og alltid tidlig ute i forhold til frister, for det tredje var det aldri noen som lærte oss hvordan vi skulle samarbeide, hva samarbeid var, og verdien av det. Mine medelever lærte nok rimelig kjapt at så lenge de var litt treige, så gjorde jeg hele gruppearbeidet alene. Og jeg fant aldri noen grunn til å endre på det, siden jeg da fikk alt på min måte, og resultatene ble svært gode. Kun en gang kan jeg huske at jeg gjorde «opprør», og bare gjorde min del av arbeidet slik vi hadde fordelt det. Med det resultat at jeg fikk en god karakter mens de andre ikke fikk det. Dette var det året jeg var russ, som i mitt tilfelle var mitt 13. år på skole. I løpet av 13 år var det altså ingen som hadde gitt meg en grunn til å endre min praksis og min holdning til samarbeid.

Mine første år som lærer var jeg stort sett alene om fagene jeg underviste. I matematikk og naturfag hendte det at det var en eller to andre også, men vi var ikke parallellagt eller samkjørt i særlig grad. Dermed fremdeles liten nytteverdi av samarbeid. Jeg etablerte etterhvert et godt PLN ved hjelp av sosiale medier og Internett, og begynte å ane verdien i å i det minste diskutere det jeg drev med med andre.

Så begynte jeg å jobbe på Nordahl Grieg VGS. Her sto samarbeid i fokus, fagene var i svært stor grad parallellagt, og vi hadde ukentlige fagmøter. Og andre møter. Noen lurte på om jeg ikke ble litt sprø av alle møtene, men nei, det ble jeg ikke. For møtene hadde en hensikt. Mål og mening. Vi diskuterte undervisning og vurdering, mål og innhold. Året etter oppdaget jeg for første gang at samarbeid faktisk ga en merverdi. Det førte nemlig til at jeg kunne gjøre mindre arbeid og likevel en minst like god jobb, fordi vi fordelte arbeidsoppgaver og dro nytte av hverandres kunnskap og erfaring. Men fremdeles var det slik at jeg kunne jo ha gjort hele jobben selv, og den ville blitt gjort på en tilfredsstillende måte. Merk at jeg ikke lenger mener jeg kunne gjort den bedre alene. En endring var i ferd med å skje.

For et år siden tok jeg et solid hopp til siden, og forlot skoleverket til fordel for det private næringsliv, til en spennende jobb som produktsjef i itslearning. (Sjef og sjef, det er svært lite sjefing. Men vi mangler et annet ord for det engelske «manager».) Til en jobb jeg verken var utdannet til eller hadde erfaring i. Til arbeidsoppgaver jeg ikke visste fantes, til datasystemer jeg aldri hadde sett. For første gang i mitt liv kan jeg med hånden på hjertet si at denne jobben ville jeg aldri klart alene. Etter et år ville jeg nok klart å utføre de fleste oppgavene, men ikke på langt nær så bra som det blir når jeg får diskutere med de rundt meg. Det tok altså 40 år før jeg lærte verdien av virkelig samarbeid. Ikke fordeling av oppgavene og sammensying av resultatet til slutt, men skikkelig diskusjon og bidrag mot et felles mål. Med flere språk, flere kulturer, flere forskjellige utdanninger og erfaringsbakgrunner, er det en så stor bredde representert i mitt team og de jeg jobber med ellers, at vi til sammen representerer noe som hver enkelt ikke kan oppfylle alene.

Svulstig? Meget mulig. Tidsbesparende? Tja. Det spørs hvordan man ser på det. I første runde: nei. Men i det totale bildet blir resultatet bedre på et tidligere tidspunkt. Problemfritt? På ingen måte. Å formidle krystallklart det som befinner seg i mitt hode til en gjeng med russere jeg aldri har møtt så de skal magisk programmere noe som virker sånn jeg vil er vel ikke plankekjøring akkurat. Men det går. Når jeg i mitt hode har funnet en perfekt løsning og tenkt på alt, er det alltid noen som tenker noe annet. Eller ser muligheter jeg ikke har sett. (Og med muligheter mener jeg også potensielle problemer…) Så mest av alt har jeg lært at for å faktisk få til et samarbeid, må man være ydmyk og åpen for at noen andre enn en selv sitter med den beste løsningen. Og man må sette av tid og rom for at samarbeidet kan skje. Det skjer ikke magisk.

En snarvisitt i skoleverdenen

Sist torsdag hadde jeg gleden av å være invitert til U. Phil VGS i Åsane (nord i Bergen) for å holde foredrag/workshop om vurdering, med vekt på egenvurdering. Normalt sett er det rådgiverne hos itslearning Norge som er ute på skolene for å holde kurs og ikke nerder fra produktutviklings-avdelingen, men noen på U. Phil hadde lest itslearning sitt kompendium (egentlig white paper, men mangler godt norsk ord) om elevsentrert undervisning, der min praksis fra kjemifaget var omtalt. Dermed fikk jeg noen timer ute fra kontoret, og samtidig en fin anledning til å både vise frem ting vi har jobbet med, og få snakke med brukere.

Det var veldig kjekt å være der, og jeg håper alle tilhørerne fikk med seg noe de kan bruke videre. Skolen har fokus på vurderingsarbeid og dette var en del av arbeidet med å holde oppe trykket på dette området og gi lærerne input.

En ekstra pluss for mitt vedkommende var å møte en elev fra mitt første kull på Askøy vgs, nå blodfersk lektor i fysikk. Jeg traff også igjen en lektorstudent jeg veiledet for et par år siden (kjemi + biologi). Det er så flott å se at jeg ikke har skremt dem vekk fra yrket, kanskje snarere tvert i mot 🙂 Jeg ønsker dem lykke til på ferden!

Nedenfor finner du en justert versjon av presentasjonen jeg brukte. Notatene ble ikke med ved opplasting til Slideshare, dessverre. En korreksjon: man bruker ikke lenger begrepet «lokal læreplan», men «lokalt arbeid med læreplaner». Der har jeg vært litt slapp når jeg har valgt formuleringer.

Jeg viste også en del i itslearning, men det var live demo og ikke del av presentasjonen som sådan. Viktigste punkter:

• Bruke kompetansemål i itslearning (hente inn i fag, koble til elementer, koble til planer)
• Vurdering med kriterier (mest om hvordan man setter det opp, tips til bruk finnes i online-hjelpen)
• Undersøkelse som egenvurdering

I tillegg fikk jeg vist frem en del ressurser som er tilgjengelig på Udir sine nettsider, til glede for de nyutdannede som satt og hørte på. Det var forøvrig en høy andel av personalet som hadde vært innom både eksamensveiledninger og ressursene om «Vurdering for læring». Bra! (Ja, for jeg synes nemlig det er veldig flott at Udir har tatt seg tid til å samle sammen ressurser her og gjøre dem tilgjengelig for alle som vil lese.)

Henning Fjørtoft (NTNU, twitter) fikk kreditt som seg hør og bør for både foredrag (Vurdering for læring) og bok (Effektiv planlegging og vurdering). Sistnevnte var en god inspirasjon for meg for å utvikle min praksis.

Vi vet hvor vi vil, men hvordan kommer vi dit?

Etter en dag fyllt av husvask og klesvask og handling, etterfulgt av tåredryppende episoder av Grey’s anatomy streamet fra en sikkert tvilsom nettside, begynner roen å senke seg etter tre dager på NKUL i Trondheim.

Den overflatiske refleksjonen:

NKUL viser hva som rører seg i den litt fremoverlente delen av skolen. Jeg er der. Jeg har vært der lenge. Jeg ser og hører lite som for meg er revolusjonerende. NKUL vel så mye en viktig møtearena, et vedlikehold av et nettverk som har vært uhyre viktig for meg i min lærerkarriere. Jeg tror min ivrige meningsmotstander på Twitter Åge Hvitstein har ganske rett i at konferanser som NKUL er for «menigheten». De naive entusiastene. Det er mange av dem der. Av oss. Men det er jo ikke vi som burde være der, med unntak av på podiet, som formidlere av glimt av en fremtidig skole. De som burde være der er mainstream-læreren. Arbeidshesten i klasserommene hver eneste dag, og tidvis natt, året gjennom. Som ikke går på konferanser. Som ikke blogger. Som ikke leser skoleforskning. Som kanskje ikke helt tar inn over seg at det er en sakte revolusjon på gang, der skolen (forhåpentligvis) står overfor en nødvendig dramatisk endring for å holde tritt med resten av samfunnet som fyker avgårde med stadig akselererende fart. Eller de som innser at det er noe på gang, men som er for opptatt med arbeidshverdagen til å ta seg tid til et friskt innpust og våge å utfordre seg selv. For ikke å snakke om alle de som aldri får sjansen fordi skolen ikke finner det verdifullt (nok) å bruke penger på å sende lærere på konferanser.

Jeg har i år ikke vært der som lærer, men som medarbeider i en bedrift som utvikler et kommersielt produkt i skolesektoren. Det var litt snålt, men samtidig helt greit. Alle mine vennere og kjente er fremdeles venner og kjente, og vi er flere som har byttet roller de siste årene. Det er nesten påfallende hvor mange av de jeg har som kontakter på twitter som representanter for de noe mer fremoverlente lærerne, som nå sitter i andre jobber. Rådgiver, kultursjef, IKT-ansvarlige, og flere enn meg har tatt steget ut i privat næringsliv, dog fremdeles tilknyttet skolesektoren på en eller annen måte. Man kan jo lure: klarer ikke skolene å tilby nok utfordring til lærere som vil noe mer enn å snu (papir)bunken?

Den innholdsmessige refleksjonen:

NKUL inneholdt mye om mangt. Som vanlig. All ære til komiteen som år etter år klarer å finne bidragsytere med stort spenn og nyttig innhold. Ikke alt er like spennende. Ikke alt er like konkret. Ikke alt like visjonært. Men det er noe for enhver smak, uansett hvor man kommer fra i opplæringsløpet.

Jeg sitter igjen med noen få ting:

1) Adaptiv læring, representert ved Jose Ferreira, er det siste «hotte» på undervisningsfronten. Utviklingen går fort, og MOOCs er allerede såååå 2011… Hvordan produktutviklere skal holde tritt, er for meg en stor gåte. Det tar tid å lage gode digitale produkter, og innen de store aktørene får snudd seg rundt, er det neste nye på banen. (Jeg ser glasshuset rundt meg her, og prøver å finne veldig små steiner mens jeg kaster…)

2) Gullepleprisen gikk i år til mine tidligere kolleger Tobias Staaby og Aleksander Husøy. Jeg er stolt av hva Nordahl Grieg VGS har fått til, de bekrefter gang på gang at komfortsone er for pyser. Det de nå har gjort med å faktisk gi ressurser til to spillpedagoger, som får gjøre det de elsker og brenner for og sette det i en relevant pedagogisk sammenheng, er intet mindre enn unikt. Se opp, verden, her har vi en liten revolusjon på gang!

3) Education Fast Forward sin «debatt». Teknikken var i godlune, og de klarte å gjennomføre en sesjon med paneldeltakere fra mange verdenshjørner. To tanker står igjen fra denne sesjonen: 1) Dette var ingen debatt. Vi er alle enige. Skolen og utdanning må endres fordi verden og samfunnet endres dramatisk med fremvekst av ny teknologi hver eneste dag. Elever må høres og delta. Vi må tenke nytt fordi verden er ny. Når våre elever blir yrkesaktive vil de ha yrker vi ikke engang kan forestille oss. De må lære å lære fremfor alt. 2) Den eneste replikken jeg husker fra 1,5 times samtale og «debatt» er læreren som fra salen (beklager at jeg verken husker navn eller tilhørighet her) kommenterte noe i tråd med dette: «Jeg prøver å være en kreativ lærer. Jeg tenker utenfor boksen. Jeg lar elevene delta og utforske og jobbe utradisjonelt. Elevene er engasjerte og liker det vi gjør. Men likevel får jeg gang på gang den samme tilbakemeldingen: Dette er flott, men hva må jeg gjøre for å få en god karakter på eksamen så jeg kommer inn på medisinstudiet?» Og deri ligger kjernen. «Alle vet» at noe må gjøres. At skole og undervisning må endres for at vi skal holde tritt med utsiden. Men så lenge utdanningssystemet fungerer som det gjør, er eksamen det eneste saliggjørende, og totalt styrende for det som foregår i det enkelte klasserom verden rundt, hjelper det ikke at lærere og forskere ser hvor vi vil gå, så lenge politikerne opprettholder systemet som det er.

Takk for denne gang, jeg håper ikke det blir den siste. Men kanskje burde «menigheten» møtes på andre arenaer, og heller oppfordre skolene til å sende flere ikke-entusiaster?

Hva nå?

Bloggen har ligget brakk et år. Forklaringen er enkel: jeg har ikke hatt noe å skrive om. Dvs joda, det har jeg nok. Men med jobbskifte kom også en arbeidshverdag der jeg ikke lenger kan diskutere mine arbeidsoppgaver åpent på nett. Der jeg før hadde taushetsplikt når det gjaldt elevene mine men åpent kunne diskutere fag og læreplaner og undervisningsopplegg, er det nå fint lite som lar seg dele. Jeg kan jo dele det som har skjedd av produktutvikling som har nådd ut til allmennheten, men det tar jo itslearning seg av i andre kanaler…

Blogging er dessuten litt «ut», hvis man ser bort fra de relativt rosa variantene, da. Og stol på meg, fra denne kanten kommer verken interiørtips, dagens outfit eller adlinks til hudpleieprodukter. Jeg lover. Men så er det nå sånn at jeg ser at bloggen får jevnlig besøk. Det som besøkes er sidene med kjemitips, omtale av eksamen osv. Videoene jeg har laget blir også jevnlig spilt av. Så der er det åpenbart en verdi og et behov.

Så for min egen skyld, for å vedlikeholde kjemikunnskapen, og for å fortsette å bistå andre med faglige tips det lille jeg kan, så har jeg som mål å fortsette i det minste med videoene. En her og en der. Jeg hadde jo engang en liste over videoer jeg ville lage…

Forlate en jobb i en web 2.0-verden

Første uke i ny jobb hos itslearning er over. Jeg har forlatt ePedagog-stillingen i HFK, og i den forbindelse gikk det opp for meg at det å være digitalt aktiv og bruke flere forskjellige verktøy, særlig nettbaserte, representerer en ny utfordring når man skal forlate en stilling.

Jeg har forsøkt å lage en liste over alle de stedene jeg nå har en innlogging, eller ting er delt med meg med tanke på samarbeid:

• Epost (Her ligger det automatikk og jeg mister tilgang. Men dersom jeg har satt opp videresending vil denne virke selv om jeg er i permisjon.)
• FEIDE-bruker (innlogging til en rekke tjenester) denne er koblet til min epost, som sperres:
  • Itslearning – både som lærer og som forelder (hva som skjer med den siste der aner jeg i alle fall ikke)
  • SkoleArena
  • Lokus
  • NDLA
• Delt OneNote-blokk
  • Blokker andre har delt med meg fra sin OneDrive (tidligere SkyDrive)
  • Blokker jeg har delt med andre fra min OneDrive (dette har jeg kontroll på – men da må disse personene selv ta ansvar for å eventuelt dele denne blokken et annet sted, altså at noen «arver» ansvaret).
• Delte mapper/filer på OneDrive
• Delte mapper på Dropbox
• Delte mapper og filer på Google Drive
  • Denne er spesielt komplisert fordi det er både åpne dokumenter og lukkede dokumenter fordelt på mange mapper og brukere.
• Innlogging på nettsider jeg har jobbet med

Skal jeg nå miste tilgang til de filer mine tidligere kolleger har delt med meg, betyr det at DE må inn og frata meg rettigheter. På google drive kan det i stor grad løses ved at jeg sletter ting fra min side, men dokumenter som JEG har opprettet vil da forsvinne for dem (så vidt jeg har skjønt). Det vil si at jeg må inn og overføre eierskap til noen andre. Det sier seg selv at dette er en tilnærmet umulig jobb dersom man har en del dokumenter.

I tillegg har jeg diverse «education»-konti på tjenester rundtomkring på nett der man enten får gratis-versjon eller utvidete muligheter og rettigheter når man bruker verktøyet i undervisningssammenheng. Dette bør jeg vel strengt tatt nå reversere til en vanlig personlig konto, eller dersom jeg skal bruke det i jobbsammenheng for itslearning, opprette bedrifts-konto.

Det er helt klart et behov for at man utvikler rutiner på dette området, både for oppstart av en nyansatt og for avvikling for en som slutter. Hovedproblemet med deling av ting på f.eks. OneDrive er at det knyttes mot personlige konti. Dersom man skal unngå dette, må bedriften opprette en felles konto som står som eier men som ikke er i bruk av enkeltpersoner. Denne må da styres av en eller flere i ledelsen, men det er jo fryktelig tungvindt at en overordnet skal opprette alle dokumentene de ansatte skal jobbe med… Alternativt må da alle ansatte ha passord til denne kontoen, og så bør det skiftes når en slutter. Ikke helt rett frem altså.

Igjen ser vi at det er en mismatch mellom utviklingen og anvendelsen av verktøy, og de regelverk og rutiner som er gjeldende. Dette er en utfordring vi står overfor i mange sammenhenger og noe bedrifter generelt burde ha en bevisst holdning til. En mulig løsning i første omgang er at det settes krav til at man skal bruke sin jobb-epost til registrering av alle tjenester, og så avslutte disse når dette arbeidsforholdet avsluttes. Det blir likevel et problem dersom denne kontoen står som eier og at ting derfor forsvinner når kontoen avsluttes.

Tips: treig respons i Word

Jeg opplever tidvis, når jeg er så dristig at jeg har opptil flere ligninger i et word-dokument, at word blir fryktelig treig. I dag kom jeg over et tips som av en eller annen ubegripelig grunn ser ut til å virke. Man setter standard printer til Microsoft XPS eller PDF eller noe i den dur. (Altså IKKE en nettverksprinter – det er poenget).

På Mac finner jeg ikke tilsvarende mulighet, men siden den absolutt blånekter å snakke med printeren hjemme slettet jeg hele printeren, med samme effekt. 

Ny dag, nye muligheter

…er det noe som heter. I min jobb på Nordahl Grieg VGS har jeg lært å utfordre meg selv og ta noen skritt utenfor komfortsonen. Jeg har også blitt oppfordret til å gripe muligheter og prøve ut nye ting, med rom for å feile. Dette handler mye om en mental holdning, og jeg merker at jeg har blitt endret i disse 4 årene. Det medførte at jeg overrasket meg selv med å søke en stilling som jeg egentlig ikke helt forventet å få… men som jeg altså nå har fått.

I løpet av våren starter jeg som «Product manager» hos itslearning. Dette innebærer at jeg blir en del av et team med slike produktsjefer, som planlegger og driver utviklingen av itslearning-produktet i tråd med med overordnede mål og i tett samarbeid med utviklerne som skal lage selve programmet. Stillingen ligger hos itslearning global, dvs at jeg ikke bare skal tenke Norge, men også sette meg inn i skolesystemer i andre land der itslearning har kunder for å ivareta deres behov. Jeg får trimmet engelsken min som har blitt litt rusten, det blir gøy 🙂

Prosessen frem til ansettelse har vært spennende og veldig skummel for en som har vært offentig ansatt i nærmere 20 år. Lønnsforhandlinger f.eks. er ikke akkurat noe man er vant til… (Og for de som lurer: nei, jeg får ikke doblet lønnen min. Jeg hadde en god lønn som lærer, og skal ikke inn i en overbetalt stilling i oljebransjen 😉 )

Så kan man jo lure på hvorfor jeg nå tar skrittet ut av skolen, langt bort fra både kjemifaget som ligger mitt hjerte nærmest, og bort fra læreryrket som jeg både trives med og føler at jeg mestrer. Vel, det handler i stor grad om utfordringer. Og jeg har i økende grad blitt oppmerksom på at jeg ikke bare har endringskompetanse, men faktisk LIKER endringer i de oppgavene jeg har.

Er det så fælt på Nordahl Grieg? Nei, overhodet ikke. Det er et flott sted å jobbe. Det er givende og meningsfylt å jobbe på en skole som har en gjennomgripende grunntanke om hvordan vi driver undervisning, og som har en gjennomført visjon. En skole som så til de grader setter eleven i fokus og tenker fremover. En skole som tar på alvor å være en lærende organisasjon. Jeg har mange gode kolleger med spennende tanker som våger å tøye grensene for tradisjonell undervisning, samtidig som elevens læring står i et klart fokus.

Bytter jeg jobb pga KS sine utspill i vinter? Nei, ikke på grunn av. Men jeg skal innrømme at det har vært en medvirkende faktor. Jeg skulle gjerne hatt vanlig kontortid, jeg. Jeg ser fordeler ved at skolens ledelse i større grad kan styre lærernes arbeisoppgaver, det er jo helt normalt i andre yrker… Men færre arbeidstimer per uke må nødvendigvis medføre mindre undervisning, og at man ikke jobber utenfor denne kontortiden uten å få ekstra betalt. Og det skjer ikke. Altså kan ikke vanlig kontortid innføres, det blir alt for kostbart. Å være på jobb 7 uker uten elever er bare helt latterlig. Hvis jeg virkelig har så mange arbeidsoppgaver som ikke involverer elever at jeg kan fylle 7 uker er det noe galt i stillingsbeskrivelsen min. Jeg ser argumentet om videreutdanning utenfor elevenes skoleår, men helt ærlig: mener de seriøst at ALLE lærere trenger etter-/videreutdanning? Hvert år? Takk for den…

Jeg ser med gru frem til mai og forhandlinger og streik og masse rot.

To ting jeg nå er spent på å finne ut av:

1) Vil jeg trives i en teknisk stilling med kontorarbeid og kommersiell tankegang?

2) Vil jeg finne igjen “jobb-av-knappen” som jeg hadde før jeg ble lærer? Den har forsvunnet, og jeg savner den 😦

Men mest av alt vil jeg savne elevene mine…

Før jul skrev jeg på twitter:

“En av de beste sidene ved å være lærer er å få berøre unge menneskers liv. Det er også noe av det vanskeligste. #lærerhverdag”

All ære til lærere som gjør den jobben hver eneste dag.

Hjelp til digitale greier!

I rollen som ePedagog er det meningen vi skal støtte skolene i utvikling av digital skole og bruk av digitale verktøy i skolehverdagen, både for elever, lærere og skoleledelse. For flere år siden begynte de daværende ePedagogene å bygge opp to google-nettsteder som skulle være til hjelp for skolene med små bruksanvisninger, tips og så videre. Arbeidet bremset litt opp da flere nye ble ansatt og en del av de forrige gikk ut, men det siste halvåret har vi jobbet hardt med å få på plass nye sider, basert på WordPress. Her er alt fra de gamle sidene samlet, gjennomgått og forbedret, og mye nytt er lagt til. Nettstedet skal også være et sted der de forskjellige videregående skolene kan legge inn informasjon om læringsprosjektene de jobber med, og flere andre nyttige undersider dukker opp etterhvert. Det ePedagogene har jobbet mest med ligger under Digital kompetanse. Jeg anbefaler at du tar en titt, her kan det finnes mye nyttig for de digitalt uerfarne men også for de som er godt bevandret i teknologiens verden 🙂

Planleggerverktøyet i itslearning – webseminar

Jeg får innimellom spørsmål om hva jeg gjør som ePedagog i HFK. Vel, her er et eksempel. Forrige uke holdt jeg webseminar om planleggeren i itslearning. Det er fritt for lærerne i HFK å melde seg på disse webseminarene, som vi holder med ujevne mellomrom i forskjellige emner.

Dersom du vil lære å bruke planleggeren (og det anbefaler jeg på det varmeste!), kan du sette av 45 minutter og få en grundig gjennomgang her:

(Det er stille de første 1:30, du kan trygt spole…)

itslearning i det daglige

Jeg fikk en henvendelse med spørsmål om hvordan jeg bruker itslearning, og tenkte at det kanskje var like greit å benytte anledningen til litt refleksjon. Et sånt spørsmål er litt som «hvordan jobber du digitalt» eller «hva bruker du digitale verktøy til». Svaret er «aner ikke, det bare er der og blir brukt hele tiden…»

Hvilke oppgaver bruker jeg itslearning til i det daglige arbeidet?

Størstedelen av bruken er det jeg vil kalle administrativt, men knyttet direkte til undervisning og vurdering. Itslearning er et verktøy i samhandlingen med elever. Jeg bruker det ikke til eget arbeid overhodet.

• Kommunikasjon med elever (meldinger, oppslag, notat med informasjon)
• Planlegging av undervisning (egentlig formidling av planene til elevene), mer om planleggeren her
• I år har jeg også tatt i bruk vurderingskriterier i itslearning, fint for meg, men jeg er usikker på om det er like nyttig for elevene. Det må gi en god oversikt og være enkelt tilgjengelig, og det tror jeg egentlig ikke det er (har snakket med en elev og sett hvordan mine vurderinger ser ut fra deres side). Bruk av vurderingkriterier er egentlig et helt eget blogginnlegg
• Jeg legger alle vurderinger i itslearning, også fordi jeg har digital innlevering på så godt som alt elevarbeid, også prøver.
• Vurdering ved hjelp av directedit
• Digitale tester. Genialt konsept, men tar en evighet å lage (se under)
• Innholdsblokk med avstemning på fagside, for enkle spørsmål jeg trenger avklaring på.
• Elevene gjør egenvurdering av prøver og innleveringer ved hjelp av undersøkelser

Hva slags hindre opplever jeg i arbeidet med disse oppgavene?

JEG MANGLER ET FUNKSJONELT FORMELVERKTØY OG MULIGHETEN FOR Å ENKELT SETTE INN BILDER OG FIGURER!!!!!

Var det tydelig nok tro?

Med funksjonelt mener jeg at det skal være god flyt når jeg skriver. Jeg skal ikke behøve å åpne et nytt vindu via menyklikk, og måtte bruke musepeker for å finne det jeg trenger av matematiske oppsett. Jeg skriver touch – fort – og vil helst kunne la hendene ligge i ro på tastaturet og likevel nå alt jeg trenger.

Jeg trenger å kunne legge inn figurer og bilder i testverktøyet uten å måtte laste det opp til webfiler som separate filer først. Det koster utrolig mye tid og museklikk. Skjermutklipp og ctrl-v og så skal det være på plass.

Disse to faktorene er den aller aller største ulempen med særlig testverktøyet, og hindrer meg i å bruke det oftere.

Directedit krever at jeg bruker explorer, det er litt kjipt, men en vanesak. Det er eneste gang jeg åpner IE… Opplever stadig at «lagre og vurder neste»-knappen er grå (holder på å undersøke dette for å gi itslearning mer fyldig og konkret tilbakemelding). Dessuten kommer ikke vinduet med «filen er endret, vil du laste opp ny» opp av seg selv, jeg må trykke «last opp» når jeg har lagret filen med kommentarer på maskinen.

I år har jeg hatt store problemer med innbygging av google skjema på itslearning, noen ser det noen ser det ikke og noen får ikke en gang opp skjemaet når jeg legger peker i teksten som viser ut av itslearning. Aner ikke hvorfor, tipper det har noe med sikre/usikre elementer å gjøre, men jeg finner altså ikke den rette innstillingen. Det virket i fjor…

Er det noen ting jeg velger å bruke andre systemer til, og i så tilfelle – hvorfor?

OneNote brukes til nærmest alt eget arbeid, her skriver jeg også planer og notater for undervisningen som senere legges inn i planleggeren i itslearning. Fordi det er så utrolig lett tilgjengelig på alle maskinene mine uten innlogging i en nettleser og hundre klikk for å finne frem. Dessuten har jeg den gode flyten i det jeg skal notere, med integrert formelverktøy og klipp-og-lim for å få inn lenker, bilder og figurer både fra nettleser og fra andre programmer. Helt uovertruffent rett og slett, men kun når vi snakker om Office-installasjon på en Windows-maskin. På iPad/mobil og nett er OneNote nærmest ubrukelig for meg pga manglende formelverktøy.

Evernote i stadig økende grad, igjen pga tilgjengeligheten (og at jeg fikk meg en Mac som ikke har OneNote uten at jeg åpner Windows i Virtualbox som jeg har installert). Opplever stabiliteten av Evernote som bedre enn Outline+ (som jeg bruker til OneNote-blokkene) på iPad. Formelverktøy er fraværende også her. Kan evt bruke MathType (ikke på mobile enheter).

Googledokumenter brukes til samskriving eller skriving av dokumenter jeg enkelt skal kunne dele med andre. Igjen så er det tilgjengeligheten på alle mulige platformer, få klikk og enkel deling som er poenget. Googledokumenter sin funksjonalitet i tekstbehandler, presentasjonsverktøy og regneark er jeg mindre begeistret for, men basisfunksjonene virker, og det er poenget. Til eget arbeid foretrekker jeg soleklart Microsoft Office.

Google Skjema er bedre å bruke til en del test/undersøkelses-greier enn test/undersøkelse i itslearning, blant annet fordi det gir meg en bedre oversikt over svarene. Igjen er det også muligheten for deling og innbygging som gjør det fleksibelt.

SkoleArena til fravær, anmerkninger og offisiell karakterprotokoll – fordi arbeidsgiver pålegger meg det.

Facebook-gruppe (lukket) med elevene – fordi det gir en kjapp og enkel og mer uformell kommunikasjon og elevene ser informasjon her fortere. Er det viktig og direkte knyttet til undervisning legger jeg gjerne bare ut en beskjed om at de må sjekke itslearning. Opplever at dette gjør at de aller fleste får med seg nesten all informasjon jeg gir, i større grad enn ved å bare bruke itslearning. Enklere å bruke facebook enn diskusjoner på itslearning til å diskutere oppgaver for eksempel (tilgjengelighet, kan lime inn bilder lett osv).

Epost og kalender – bruker jobb-epost og tilknyttet kalender (exchange). Kan leses på alle enheter, synkronisert, tilgjengelig. Epost bruker jeg til  jobb-kommunikasjon som ikke er elever, i stedet for meldingssystemet på itslearning. Det handler om søkbarhet og tilgjengelighet.

YouTube til å lagre instruksjonsvideoer, disse skal jo være tilgjengelig også utenfor itslearning. Screen-cast-o-matic for å lage dem (utrolig enkelt verktøy).

 

Jeg har sikkert glemt noe, siden mye av bruken av digitale greier for mer er rimelig ubevisst. Jeg bare gjør det, uten å reflektere over at det er digitalt.